Hun pustet tungt, hun klarte ikke å puste. Det var som om noen kvelte henne, noe vått og skummelt, som hun ikke klarte å takle. Det ekle følelsen gikk ikke bort. Hjelp! Hjelp meg, men ingen hørte henne.

Det var en morgen, i April, da alt var grått. Humøret var grått, himmelen var grå, alt var grått. Hun lille jenta var 11 år, og øynene hennes var like blanke som en diamant. Håret var mykt som silke, og hadde en vakker jord farge. Hun gikk i en vakker bestemor kjole. Og hadde et rødt silkebånd i håret. Men hun var ikke helt perfekt, som hun ville være. Hun ville være det perfekte barnet, men sånn skulle det ikke gå.

Hun gikk gjennom gangen. Hun hørte mange skrik å hyl. Hun ville stenge alt ute. Men det funka ikke, hun måtte gjøre som de andre gjorde. Sånn at hun kunne bli perfekt.

Hun gikk med Lene, eller mer dulta etter henne. Lene var en hyggelig jente. Men kunne vært bedre. De gikk mot hallen, den fryktelige hallen, den som hun ikke likte, og så måtte hun være der. De gikk inn, bytta klær, og gikk, innover. Hun gikk sakte bortover, hun gikk så sakte at det var som om en svær vind blåste mot henne. Hun gikk mot stigen, den var kald, og våt, men hun måtte gå ned, ned i det sorte, som hun kalte det.

Hun lå i det sorte. sank nedover, og nedover, og enda lenger nedover. Hun klarte ikke å tenke, klarte ikke å bevege seg, klarte ikke å være den perfekte jenta.

Hun begynte å fryse, hun hørte mange skrik over seg, men prøvde å la være å tenke på det som var over henne. Plutselig fikk hun den følelsen, den følelsen mamma alltid prata om, følelsen for å få ti kniver i hjertet. Plutselig ble alt rolig, hun var borte, borte i det sorte. Den frykten som hun hadde hatt var borte. Men nå var hun ikke lenger nærmest perfekt. Hun lå på en sky, og tenkte på alt hun kunne opplevd, hvis hun hadde holdt seg unna. Men denne lille jenta hadde ikke lenger lyst til å være perfekt. For nå var hun borte, og ingen kunne klage på at hun ikke var den perfekte jenta.