«Liljeveien 7», sa Ine med forsiktig stemme i røret. Hun så på venninnen sin, Malin, med de sjøgrønne øynene sine mens hun lyttet. «Greit, takk», fortsatte hun, denne gangen nesten uhørlig, og la på røret med skjelvende fingre. Drosjen skulle være der om omtrent tjue minutter. Hun hadde aldri tatt drosje før. Hun hadde nemlig hørt om unge jenter som hadde blitt bortført i dem. Sjansen for at det skulle skje henne var minimal, men det kunne jo skje. Det gikk kaldt nedover ryggen hennes da hun tenkte på det. Hun kunne alltids spørre om å få overnatte, men ville ikke virke feigere enn hun var.

«Slapp av, det går fint», sa Malin med et smil om munnen, og dultet borti venninnen sin med albuen. «Jeg har tatt drosje mange ganger, og her er jeg!» Ine måtte trekke litt på smilebåndet. Malin var flink til å lette på trykket, men denne gangen funket det ikke like bra slik det pleide. Det fikk ikke klumpen i magen til å forsvinne. Hun flyttet blikket fra Malin til klokken som hang så majestetisk på veggen med den hvite tapeten. Den var gammel og trebrun. Malin´s mamma hadde arvet den av moren sin, og den hadde hengt der så lenge hun kunne huske. Det var romerske tall som viste tiden. De var gullfarget, lik viserne. Lilleviseren stod på I, og langviseren på VII. Klokka var 01.35, og ikke lenge til drosjen skulle komme. «Tikk-takk», sa den. Hun skulle ønske tiden kunne stanse.

De gikk mot gangen. Ine gjorde alt hun kunne for ikke å tenke på drosjen. Etter de utallige gangene hun hadde vært der, la hun først nå merke til at den hvite tapeten hadde en korrektur av blomster i seg. Det frisket den opp. Hun følte seg varmere, gladere. Som å løpe over en eng med blomster, lik tapeten en varm sommerdag. Men lykkefølelsen vendte brått da hun kom tilbake til virkeligheten igjen, ved at hun sakte gled opp glidelåsen på den andre støvletten. Hun tok jakka si som hang på knaggen. Den var grønn, og stod som støpt til øynene hennes. I det hun tredde den ene armen inn i ermet, fikk hun øye på noe gjennom det ovale vinduet ved døra. Det var et glødende lys, og en stor kontrast til mørket. Det lyste mot henne. Ba henne komme. Hjertet begynte å slå så hardt i brystet, at hun trodde Malin kunne se det. Det var skiltet hun så. Skiltet der det stod «Taxi».

Hun ble stående i gangen, helt i ro og stirre på det. I frykt. «Hei», sa Malin, denne gangen rolig og alvorlig, og så henne inn i de blå øynene mens hun hadde den ene hånda lett på skulderen hennes. «Det går bra», fortsatte hun. Ine kom til seg selv igjen etter transen, og nikket. Nå må du ta deg sammen, tenkte hun om seg selv. Det kommer ikke til å skje noe. Hun flyttet blikket til det store speilet som hang foran henne. Det var like majestetisk som klokken. Speilbildet viste en modig jente som kjempet mot frykten sin. Hun fikset en av de brune lokkene før hun kledde på seg den blå jakken som stod som støpt til de grønne øynene hennes. Deretter ga hun venninnen sin en klem, og tok hardt tak i dørhåndtaket. Ute på trappa som bestod av tre brede trinn i stein, kunne hun se drosjen i enden av innkjørselen. Motoren var på, og brummet lavt.

Hun svelget hardt samt pustet tungt, før hun telte til tre og gikk ned trinnene. Singelen knaste under skoene hennes. Overdøvet nesten motoren. Nå var det ingen vei tilbake. Drosjen var kun en meter foran henne. Hun tok tak i håndtaket på døren til forsetet, og satte seg forsiktig inn. «Hvor kan jeg bringe denne unge damen?» spurte han med et smil da hun hadde satt seg. «Solgata 13», svarte hun lavt. Han så på henne med de mørke øynene sine, og nikket for å vise at han hadde oppfattet svaret hennes. Han dro ned håndbrekket, og vridde elegant på rattet med de store, hårete hendene sine. Dermed satte de kursen mot Ine´s hus. Ut av byen. Bort fra bebyggelsen.

Stemningen var taus. Det eneste hun hørte var lyder. Pusten hennes, motoren som brummet og drosjesjåføren som trippet med fingertuppene på rattet. Det var som om han hadde skiftet personlighet. Først hadde han smilt høflig til henne, men nå sa han ikke et eneste ord. Han virket usikker. Men den «slentrete» måten han satt på og blikket fikk henne til å skifte mening. Det så ut som han hadde alt under kontroll.

Hun flyttet blikket fra drosjesjåføren til sideruta. Det var mørkt ute, men hun kunne likevel skimte de sorte, nakne trærne. De rørte på seg. Det så ut som om grenene grep etter bilen. «Så, du bor inne i skogen du?» sa han med en latter i stemmen. Ine skvatt til, men var glad stillheten ble brutt. Hun likte ikke stillhet. Det fikk henne til å føle seg alene. «Ja, jeg gjør vel det», svarte hun stille etter en stund uten å kaste et blikk på han. Han flyttet blikket til veien igjen. Den strakk seg langt bortover. Rett fram. Som om den aldri skulle svinge. Men forbli en evig rett strekning. Tanken ga henne frysninger.

«Så», begynte han, og fortsatte alvorlig «Hva sier foreldrene dine til at en ung jente som deg setter seg inn i en drosje med en mann som meg? For alt du vet, kan jeg være en pedofil som har skaffet meg denne jobben, kun fordi jeg vil bortføre jenter som deg». Ine likte overhodet ikke det han sa, og kjente seg med ett uvel. «Ikke se så forskremt ut, da! Jeg bare tuller», sa han høyt og lo, mens han ga henne et dult i armen. Mente han det? Nei, kom hun omsider fram til. Han hadde aldri kommet til å sagt det om han faktisk mente det. Det hadde vært altfor åpenlyst. Hun kjente hun ble lettet. Følte seg trygg. Et smil bredte seg over ansiktet. «Ha-ha, den var god», svarte hun litt forsiktig.

Hun la bort all frykten og bekymringen hun hadde hatt. Nå satt hun avslappet i det sorte setet av skinn, og lyttet til radioen. «Trouble», av Coldplay ble spilt. Trøbbel du liksom, tenkte hun surt. Hun så ut av frontruta. Lengre fremme kunne hun skimte grusveien der de skulle ta av. Selv om hun følte seg trygg, var hun likevel glad de straks var fremme. Men til hennes forskrekkelse bremset han ikke ned da de nærmet seg. Han kjørte forbi. «Eh», klarte Ine nervøst å komme fram med. «Du kjørte nettopp forbi».

Han svarte ikke, enset henne ikke engang. Hun så på han. Ansiktet var stramt. Hun kunne se på kjevebenene at han bet tennene hardt sammen. I konsentrasjon. «Hallo?» sa Ine, denne gangen mer modig. «Du kjørte nettopp forbi». Ingen respons. Hun kjente seg med ett svært redd. Kvalmen steg opp i henne, hjertet slo fortere, og hun kjente svetteperler piple fram i panna. Speedometeret steg oppover. Og det var ingen antydning til at han kom til å bremse. Nå hadde redselen gått over til sinne. Hun hadde vært en «tikkende bombe» som nå var i ferd med å gå av. «Stopp da!» skrek Ine. Hun tok tak i rattet. «Hva er det du gjør?» ropte drosjesjåføren så høyt tilbake at det kom spytt ut av munnen hans. «Hvis du ikke svinger, gjør jeg det», sa hun truende. «Du tør ikke», svarte han med et drepende blikk.

Det satte henne ut. Om blikk kunne drepe, hadde hun vært død momentant. «Så visst tør jeg», sa hun hardt, og vridde om rattet. Drosjesjåføren mistet med ett kontrollen over drosjen. Tusen tanker surret rundt i Ine´s hode i takt med drosjens snurrebevegelser. Var det en riktig handling å gjøre? Hva kom til å skje nå? Før hun fikk besvart sine egne spørsmål kjente hun et kraftig støt, og en dundrende smerte i brystet av bilbeltet som strammet seg. I det det svartnet for henne, kastet hun et blikk mot drosjesjåføren. Gjennom tåkesynet kunne hun skimte det tomme blikket hans, og blod som strømmet fra tinningen.