Snøen hadde akkurat lagt seg og det så ut til å bli en fin dag. Solen glødet på himmelen og det var kun noen få dager til jul. Det var vintersolverv, det korteste døgnet i året. For de fleste.

 

«Hvorfor står du bare der? Bli med du og Tor. Tør du ikke?» Hjertet til Tor banket, og han følte seg absolutt ikke bra. Tor så tilbake på personen som hadde spurt ham, før han vendte blikket mot gutten på bakken som lå med et vrengt ansiktsuttrykk i en rød snøfonn. Det luktet råttent. Tor lukket øynene og sparket til av hele sin kraft.

 

Dag åpnet øynene og kjente duften av indisk mat, halvfabrikat selvfølgelig. Kari kom mot ham med en tallerken i hendene, hun rakte den til ham. Hun smilte før hun snudde seg og gikk tilbake til kjøkkenet.

 

«Jeg må dessverre gå nå, men jeg kommer tilbake i morgen,» sa Kari og gikk mot døra før hun fortsatte «jeg håper du blir bedre i løpet av kvelden.» Dag smilte, snudde seg tilbake mot TVen og begynte å spise.

 

Programmet som gikk på TVen handlet om de Norrøne gudene og reporteren snakket ivrig om de forskjellige gudene. Dag så på programmet med blandede følelser.

 

« ... nå går vi over til den siste guden, Tor,» reporteren snakket videre, men Dag hørte ikke etter, han forsvant helt fra omverdenen og tankene vandret bakover i tid.

 

Snøen lå fortsatt, og det så fortsatt ut til å bli en fin dag. Solen glødet fortsatt på himmelen og det var fortsatt kun noen få dager til jul. Det var vintersolverv, det korteste døgnet i året. Men ikke for Dag.

 

«Hvorfor står du bare der? Bli med du og Tor. Tør du ikke?» Hjertet til Tor banket, og han følte seg absolutt ikke bra. Tor så tilbake på personen som hadde spurt ham, før han vendte blikket mot gutten på bakken som lå med et vrengt ansiktsuttrykk i en rød snøfonn. Det luktet råttent. Tor lukket øynene og sparket til av hele sin kraft. Gutten i snøfonnen gispet etter luft og spyttet ut en blodfylt spyttklyse. Menneskene rundt ham lo, Tor også. Tor lo høyest av dem alle.

 

Da menneskene begynte å gå sto Tor igjen og knyttet lissene en liten stund før han gikk bort til gutten i snøfonnen, så på ham med triste øyne og sa forsiktig: «Jeg beklager Dag, men jeg kan ikke være vennen din lenger»

 

Dag rettet seg opp i stolen og så ut av vinduet der fuglene hang i luften. Han ble sittende der en stund, ved vinduet, og se ut på den røde solnedgangen, kjenne duften av naboenes overstekte mat og kjenne den kalde kveldsdisen sive inn gjennom den smale glipen i mellom vinduet og vinduskarmen. Smaken av gammelt kjøtt lå i luften som en påminnelse om noe fjernt.

 

Dag reiste seg forsiktig opp, gikk bort til kjøkkenet og hentet penn og papir. Følelsen av svik gjenoppsto etter mange år. Dag satt seg ned i stolen igjen og begynte å skrive ett kort men presist brev.

Dag reiste seg opp, så ut av vinduet og la merke til solnedgangen en gang til før han gikk ned i kjelleren med ett tykt blått tau.

 

På bordet lå det et brev adressert til Kari.