Jeg drømte om vann igjen. Vann som flyter, vann som er inni meg, vann som er rundt meg, vann som drypper, vann som renner og vann som bølger. Det er noen som har fortalt meg at vann betyr forandring. Hver gang jeg drømmer om vann tenker jeg: satan. Forandring nå igjen.

Selv om jeg ikke liker vann så liker jeg å dusje. Selv har jeg en stor varmtvannstank som kan holde til timer lange dusjer. Jeg gikk ut på badet, så inn i speilet. Det var det tristeste speilbildet jeg noensinne har sett. Håret stod ut så det så ut som jeg hadde sloss med en gorilla i løpet av natten. Vommen var heller ikke noe å skryte av, six-packen var for lengst borte og byttet ut med en annen six-pack. Tok en liten luktsjekk under armene, æsj, det lukta som en matboks som hadde stått for lenge, innelukket på et varmt sted.

Stakk hodet litt nærmere speilet. Det var som jeg hadde fryktet: den skinnende måne som blir sett på en skyfri nattehimmel, hadde forflyttet seg til bakhodet mitt. Jeg løftet på hodet for å beskue mine voldsomme nesebor. Det var som å se en jungel, nesehårene var større enn noen gang og et par av dem hadde til og med begynt ferden på å vokse ut av nesa mi. Ikke akkurat noen chick-magnet, men det var bra, for forhold betyr forandring, forandring betyr vann, og jeg, hater vann. Jaja, dusjen kunne vente seg en lang arbeidsøkt for å få denne kroppen til å se bedre ut.

Mens jeg stod der tenkte jeg på vannet som nærmest løp nedover den falmende kroppen. Det hadde vært mye vann i livet mitt, eller flyt og forandring. Jeg var en av de beste elevene i klassen og hadde faste rutiner på lekser og fritid. Jeg er tidligere frimerkesamler, ikke noe å skamme seg over.

Perioden da jeg gikk ut av videregående var den perioden med mest vann. Det regnet hele tida, regn gjør meg deprimert, ingen med respekt for seg selv liker regn, eller vann for den saks skyld. Jeg hadde tenkt å søke inn på universitetet men slik gikk det ikke. Det var en feil i systemet og jeg endte opp med å sitte alene hjemme i min 15kvm leilighet. Her satt jeg i noen år, for å prøve å få vannet ut av systemet, dette blir jo litt besværlig i og med at kroppen består av over 50% vann. Jeg fikk meg jobb, noe av det kjedeligste du kan tenke deg, men det kommer jeg tilbake til.

Som årene gikk, endte jeg opp i dusjen min i dag. Her stod jeg og så ned på min lille skurk som hadde sovnet inn for lengst. Jaja, alle har sin storhetsperiode, men denne perioden inneholdt vann, så jeg likte ikke å være i den perioden. Skrudde av dusjen, og strakte hånda ut etter det nå, våte håndkleet. Det er noe av det verste du kan tenke deg, det å komme ut av en varm dusj for så å tørke seg med et vått, kaldt håndkle, som jo selvfølgelig har blitt vått pågrunn av vanndamp.

Jeg tråkket ut på det iskalde gulvet, kulden for opp gjennom kroppen. Forbi de små korte beina, videre opp forbi den voksende pondus, for å komme til de stinkende underarmene og til slutt endte ferden høyt oppe på månen. Jeg fikk en følelse av å ha spist is for fort. Det er ikke en god følelse der du får en såkalt ”brain freeze”. Det er egentlig et dårlig eksempel på det som skjer fordi hjernen stopper ikke, freeze betyr jo stopp, slik som Clint Eastwood har sagt:” Freeze, motherfuckers!”, dette klarte de inkompetente oversetterne på NRK å oversette til ”Ikkje røyr dykk, gutar”. Jaja, men jeg fikk en slik ”brain freeze”, og det er ikke behagelig, snarere ubehagelig.

Jeg fant fram underbuksen fra i går, dro en liten luktsjekk på denne, liker å lukte på ting, å fysj som den stank. Men men, mamma hadde ikke vasket klærne til meg enda, hun fløt, hun var i gang med å forandre et urgammelt ritual vi hadde hatt siden jeg var liten, det at hun vasket klærne mine hver søndag, for så å levere dem senere på dagen. Mamma er en av de få personer jeg kjenner som liker det å flyte, hun liker vann. Gud må ha sendt meg til feil foreldrepar i og med at begge to liker vann, og forandring for ikke å glemme flyt. Ikke det at jeg tror på gud, det ble bare tenkt fordi at det ikke er stort annet å tro på. Jeg tok, til tross for stanken, på meg denne nedslitte underbuksen, som snarere så ut som en Speedo-badebukse, som jeg hadde hatt siden tidenes morgen. Egentlig liker jeg ikke det å kjøpe nye klær, det fører til forandring, du må bli ett med klærne før de ikke betyr forandring lenger, denne prosessen kan ta alt fra noen måneder til flere år. Sånn som denne illeluktende, nedslitte underbuksa som jeg hadde hatt siden tidenes morgen, eller ihvertfall første dag jeg så solens glans idet det kastet sitt lys inn i fødestuen. Ja, jeg husker fødselen min, men ikke så godt, for dette var første gang det skjedde forandring i mitt liv, å gå fra foster til baby. Det innebar en del blod ved fødselen min, mest mammas blod, blod inneholder en del vann, så det er klart jeg ikke liker blod. Jeg husker enda pappas uttrykk i det han fikk se sin førstefødte gutt. Men nok om fødselen min.

Jeg gikk videre rundt i ”huset” på jakt etter flere klær. Fant noen sokker under min enslige, knirkende stol i kjøkkenet/soverommet. Noen bukser hadde jeg klart å stappe inn i ovnen for at de skulle holde seg varme til meg. Men en genser var nok det vanskeligste å finne. Den hadde jeg klart å stappe inn i min bærbare laptop, som lå under min sofa/seng. Med klærne godt på, snudde jeg meg mot Miele-kjøleskapet. Det var ikke blant de største med sine 95 cm, men det var jo et av de store da det ble produsert, jeg minnes å huske at dette var i 1983 eller noe, ikke det at jeg husker så godt. Kjøleskapet var akkurat min størrelse, alt det skal kunne romme er litt muggen melk, dette er en oppkvikker når morgenstund ikke har gull i munn, noen tørre brødskiver og litt brunost. Jeg tror at jeg blir nødt til å bytte ut melken med noe annet drikke, for jeg har hørt at det er vann i melken, og jeg prøver hver dag å få i meg minst mulig vann som det går an, selv om jeg har hørt at det er helsefarlig å ikke drikke vann, men vann betyr forandring, så forskerne som har sagt dette liker sikkert flytende vann som er forandring. Jeg så på melken med forakt idet jeg kastet den ut av mitt eneste vindu, som jeg selvfølgelig bare kunne se en murvegg ut av. Det var godt å få kastet den vanninfiserte melken, den hadde forgiftet med dag ut og dag inn i løpet av de siste 30 årene.

Jeg fant fram en enslig ostehøvel fra skuffen, ostehøvel er sammen med ski og olje, det eneste som har klart å sette Norge på kartet. Ah, dette er ikke helt sant, jeg må si at de gangene Norge har klart å ikke tape mot Brasil i fotball også har satt oss litt på kartet. Jeg husker enda da Rekdal skulle ta straffen mot brassene. Han hadde på seg knæsj gule Nike-sko, idet han startet tilløpet mot ballen, for det er det det heter, tilløp, ikkesant, så han mot venstrekryss av målet, det er der hvor stanga møter tverra, som det heter. Han skjøt, og ballen fôr inn mellom keeperen og stanga, det skal visstnok være det beste i fotball når du legger straffe, å legge den mellom keeperen og stanga. Det var første gang jeg likte flyt, når Rekdal satte den, men også den eneste gangen jeg har likt flyt i mitt liv.

Jeg skar ut to brunostskiver, og la dem forsiktig ned på det tørre brødet, jeg tar alltid bare to skiver brunost, aldri mer, har nemlig aldri likt det å ødelegge rutiner, men det klarte mamma å gjøre i går, når hun ikke kom med mine rene klær. Hun brøt en urgammel rutine, eller ritual eller hva du vil kalle det, det er allikevel ille nok som det er. Hun fløt så sent som i går, bare tanken på forandring får meg til å grøsse. Jeg spiste brødet med fornøyelse, alltid like godt på morgenkvisten, særlig når du hører at brødet knekker inne i munnen, det er en god følelse. Jeg ble nødt til å summe meg etter måltidet, for det er det det heter, å summe seg, gjør det ikke. Jeg summet meg foran vinduet, på min enslige, knirkende stol, i det jeg satte i gang med å telle antall murstein det var i murveggen, dette er også et ritual jeg har hatt siden jeg flyttet inn, og av en eller annen merkelig grunn kommer jeg alltid til samme antall, 683, alltid, uansett hvilken synsvinkel jeg ser fra. 683, er bra fordi det er aldri noe vann i det tallet, vann heter jo H2O, og dette er langt fra det uflytende tallet 683. 683 kommer aldri til å komme i kontakt med vann, det er en av grunnene til at jeg liker det.

Etter å ha summet meg foran murveggen i litt over en halvtime, bestemte jeg meg for å dra på den gørr kjedelige jobben, men det tar jo litt tid å gjøre seg klart til jobben, først må jeg dekke månen min, dette gjør jeg ved å hente noe hår fra luggen for så å dra det bakover, jeg har derfor hentesveis og jeg er stolt av det, for slik har jeg hatt det en stund, det er ikke noe flytende over håret mitt, bortsett fra når det kommer i kontakt med vann på en deprimerende regnværsdag og selvfølgelig når jeg står i dusjen. Men jeg begynte i hvert fall på ferden mot ytterdøra, eller det er jo egentlig ikke en ytterdør i og med at den fører ut til en trapp som leder ned til den egentlige ytterdøren som da leder ut til veien. Så jeg gikk ut av min ytterdør, tok frem nøkkelknippet og så gikk jeg i gang med å låse døren, noe som kan ta litt tid fordi jeg har fem låser som skal sikre at ingen bryter seg inn, innbrudd er vann, og som du sikkert vet nå, liker jeg ikke vann. Jeg gikk ned trappen, det var cirka 68,3 trappetrinn, ikke fordi jeg er en tallkløpper men det siste trinnet er litt høyere enn de andre. Utenfor ytterdøren stod min litt rustne, oransje Volvo, fin årgang 1996. Volvoen og jeg har våre faste rutiner, jeg kjører den i maks 30 min hver dag for at den ikke skal slites ut. Hvis jeg av en eller annen grunn blir nødt til å kjøre lenger, er ikke det bra, det er vann det. Så derfor blir jeg nødt til å gå hvis jeg skal lenger. Men det skal jeg aldri, gåingen er bare en reserveplan i tilfelle det skulle skje noe med Volvoen. Volvoen kjørte fantastisk bra i dag, hadde ingen problemer med å starte den. Vi kjørte i en 10 minutters tid før jeg kom frem til den gørr kjedelige bygningen der jeg jobber. Høy, grå og deprimerende.

Jeg parkerte bilen på min vanlige plass, ingen har noen gang våget å ta plass 45 fra meg, da blir jeg helt manisk depressiv og jeg kommer aldri mer på jobb, dette er bare en hypotese da, fordi det aldri noensinne har hendt meg. Idet jeg steg ut av bilen begynte det å regne, satan, vann nå igjen. Jeg løp inn til jobben, ikke det at det var noe løp engang, det var mer som trav. Jeg gikk inn, hilste på mine arbeidskollegaer, som hilste tilbake, aldri noe vann med dem nei. Jeg satte meg klar til å ta imot våre første kunder. Åh, jeg har glemt å si hvor jeg jobber, det er klart du skal få vite det, Trygdekontoret, jeg må sitte å dele ut ”lønn” til folk som ikke klarer å tjene inn selv. Det er mange merkelige skruer som kommer til oss i løpet av dagen. Egentlig skjønner jeg ikke at jeg gidder å jobbe her, det kommer vann hele tiden med de nye kundene. Men jeg satte meg nok engang ned på plassen min for å betjene de arbeidsløse, det var min jobb, å gi penger til folk som ikke har noe arbeid. Dagen gikk og det kom mange rare tanker opp i hodet mitt, kanskje litt for mange. Særlig den gangen hvor en begynte å snakke om været. Da gikk jeg inn i en transe har jeg fått vite, der jeg bare satt å stammet: vann…Joa, en gørr kjedelig jobb er det, masse vann er involvert. Men livet må gå videre, helst i en fast rutine.

Før jeg kjørte hjem måtte jeg fylle på bensin, dette liker jeg egentlig ikke fordi jeg må snakke med fremmede som prøver å starte en samtale mens de fyller på bensin. Det er skikkelig vann. Jeg forter meg å fylle på bensin, men man kan ikke gjøre det fortere fordi det er pumpen som bestemmer tempo, ikke en selv, jeg skulle ønske at man kunne bestemme tempo selv, slik at man hadde sluppet å snakke med alle de fremmede folkene. Jeg fortet meg å hoppe inn i Volvoen så snart jeg hadde betalt, så var det bare full gass hjem for å få alt dagens vann ut av hodet. Dette kan som jeg har sagt tidligere ta litt tid å få ut av systemet.

Jeg nærmet meg huset og ble nødt til å forberede meg på å parkere bilen, dette er ikke noe jeg liker fordi andre folk kan bli irritert over at jeg bruker lang tid, dette skaper bare mer vann og jeg må derfor bruke lenger tid på å få det ut av systemet. Jeg parkerte raskere enn jeg pleier, ikke bra, vann. Gikk ut av bilen for så å gå inn for å få dagens vann ut av systemet. Måtte sjekke postkassen først, jeg tok bare de brevene som var adressert riktig med mitt fulle navn. Det var bare to som hadde klart det denne gangen. Da jeg gikk opp trappen holdt jeg på å ramle, vann, jeg blir bare svakere og svakere for hver dag føler jeg, særlig etter at jeg prøver å tisse ut all forandring jeg har fått i meg i løpet av en dag. Det er slitsomt å gå opp trappene, men jeg kan glede meg til å komme inn å sette meg i min enslige, knirkende stol, for så å lese de to riktig adresserte brevene jeg har fått i dag. Begge var regninger, jeg liker ikke regninger, de kommer som de vil, litt sånn som vann og flyt. Det er el-regninga og vannregninga, og jeg har bare råd til å betale en av dem. Litt av et dilemma, lange dusjer eller lys i huset, denne var enkel, jeg liker ikke vann, men vann gir meg dusjer, jeg kan ikke leve uten lys og varme i huset, derfor må jeg nok velge å betale el-regninga.

Det har gått noen dager nå, mamma har endelig kommet med klærne mine, på en fredag, tenke seg til, derfor ble jeg nødt til å bruke de samme klærne i nesten en uke, det er litt ille å tenke på, når man da vet at med urenhet kommer det masse bakterier, og man kan ikke vaske det bort fordi jeg ikke betalte vannregninga. Jeg føler at jeg blir slappere og slappere for hver dag som går nå. Jeg tenker ikke like mye som før, dette kan nok skyldes at jeg ikke har opplevd noen forandring enda, det er bra, null vann er det jeg har strevd etter å oppnå i livet mitt, men samtidig føles det ille. Hver morgen har jeg måttet skrelle av litt hud. Jeg flasser over hele kroppen og øynene har det ikke så godt, de henger nesten på tørk , som det heter. Kroppen blir stadig slappere, jeg har mistet utrolig mye hår, cellene mine dør av mangel på vann. Men shit au, jeg lever fortsatt, vannet er ute av livet, selv om kroppen sakte men sikkert blir fordervet overlever jeg nok uten det forferdelige vannet.

Det er en uke siden jeg fylte på bensin på bilen. Dagene går saktere og saktere, det føles som snart ett år siden. Jeg ligger i senga, har drømt om vann igjen. Vann som flyter, vann som er inni meg, vann som er rundt meg, vann som drypper, vann som renner og vann som bølger. Det er noen som har fortalt meg at vann betyr forandring. Hver gang jeg drømmer om vann tenker jeg: satan. Forandring nå igjen.

Jeg sliter med å komme meg opp, jeg har store smerter. Kroppen min er helt dehydrert og det føles som at jeg holder på å skrumpe inn. Magesyren min beveger seg sakte men sikkert ut i hele kroppen. Jeg har nesten ikke hud igjen, svimmelheten kommer til meg og idet jeg reiser meg faller jeg om på gulvet. Jeg ligger helt livløs, men kan fortsatt puste, med enkelte vanskeligheter. Det blir tungt å puste, øyelokkene blir gradvis tyngre idet jeg løfter hånden min mot vinduet. Jeg lengter etter fuktighet, jeg lengter etter det flytende vannet, vannet som er inni meg, vannet rundt meg, vannet som drypper, vannet som renner og vannet som bølger. Dette er slutten tenker jeg idet jeg trekker mitt siste åndedrag.