Det var en tidlig julimorgen. Sommerferien hadde nettopp begynt og sommeren var fremdeles skjør. Små blomster tittet forsiktig opp av bakken og den lette sommerbrisen kastet håret mitt hit og dit. Jeg kunne huske jeg lo. Jeg lo av lykke, alt var fint, skolen var slutt, de hjemme var lykkelige, jeg var lykkelig. Men i all lykken var det noe som manglet. Det var derfor jeg sluttet og le, jeg begynte og lytte i stedet. Jeg vet ikke hva det var jeg lyttet etter, men jeg skjønte det var noe viktig. Noe som ville få lykken min til å være fullbyrdig.

Der sto jeg, midt ute på en lang og bred åker, med gule korn på alle sider. Hvorfor sto jeg her? Jeg visste ikke, men jeg fulgte lyden, den lyden som jeg ikke hørte men bare sanset. Plutselig stoppet jeg, jeg kunne ikke sanse lyden lenger, i stedet hørte jeg den. Den var som en stille hvisking, en hvisking uten ord. Som en eviglengtende etter sin kjære. Jeg kunne jeg høre den monotone klangen av en vind, en vind med budskap.

 

Brått snudde jeg meg, og det jeg fikk se var ikke bare fantastisk, men det var dette jeg hadde ventet på, åh! Rett framfor øynene mine sto en mann, skjønn som en gud, men mørk som djevelen selv. Jeg ble forskrekket, ville bare løpe, men det var noe som holdt meg igjen, noe viktig. Det blikket han sendte meg, så full av visdom, så fullt av ømhet og forståelse. Å så vakre øyne han hadde, eller kun man si han? Dette var ingen vanlig mann, dette var noe mer enn et vanlig jordisk vesen. Men mann? Det var han uten tvil. I det korte sekundet jeg så inn i øynene hans, ble jeg bergtatt. De var mørkt grønne som smaragder, de lynte og skimret mot meg med visdom og styrke og noe annet. Noe jeg ikke kunne sette fingeren på.

 

Plutselig fattet jeg meg.

- hei, øøh, hvem er du? Hva mente du med å skremme meg slik?

Flirte jeg meget nervøst. Jeg ventet på svar, men det kom ikke. Med store uttrykksfulle øyne stirret han på meg, jeg kunne ikke annet enn å stirre tilbake. Stirret på det lange svarte håret hans som rammet inn det ujordiske ansiktet. Jeg så på håret, så hvordan det flommet nedover de brede og maskuline skuldrene hans. Jeg følte meg liten og grå. Jeg løsrev blikket mitt fra den fantastiske skikkelsen og stirret ned på meg selv. Jeg så på den grå og hvite kjolen min, på det lange lyse håret mitt. Pistrete var det. Jeg kikket bort, ville ikke se den djevelen mer, han fikk meg til å føle meg mindreverdig. Men djevel kunne jeg ikke kalle ham, for det gode han hadde i øynene hørte ikke hjemme hos en slik. Men lenge kunne jeg ikke holde øynene fra denne, ja hva han nå enn var. Så jeg snudde meg. Det var som om tusen nåler stakk meg i brystet. Han var borte, nei! Han måtte ikke være borte, jeg skulle jo lære ham å kjenne, bli med ham til de fjerne land som bare han kjente. Nå gikk det ikke, han var borte. Hadde jeg innbilt meg alt?

 

Med tunge langsomme skritt gikk jeg hjem igjen. De der hjemme ville nok reagere på min tristhet og melankoli, men jeg ville ikke bry meg.

 

Hjemme var det ingen som så at jeg var trist, det var faktisk ingen som så meg i det hele tatt. Lillesøster satt i sofaen og stirret inn i veggen, mor holdt på med noe på kjøkkenet. Far var der ikke i det hele tatt. Da ble jeg sint.

- Jeg er her jeg også! Brølte jeg irritert.

- Jeg vet det. Kjære deg Maria, det er noe jeg må fortelle deg.

 

Det min mor fortalte, ville ikke gå opp for meg først, men etter hvert så kom det gradvis frem hva hun hadde sagt. Hele verden falt i grus, og jeg sank ned til gulvet. Far? Nei, nei, nei, nei! Dette går ikke, min kjære snille far kan ikke dø! Vær så snill, ikke vær så slem mot meg. Jeg orker ikke mer. Dette er slutten, jeg føler det, orker ikke mer. Vil dø! Kjære Gud vær nådig, la meg dø, la meg dø før det grusomme virkelig går opp for meg. Vær så snill…

 

Begravelsen var ikke så grusom som jeg hadde tenkt meg, den var verre. Det og se min unge far (bare 47 år) ble heist ned i en dyp og mørk grav, var siste dråpen før det klikket helt for meg. Jeg gråt så tårene sprutet, hvert hulk som jeg hostet fram, sved som ild i halsen. Alt jeg ville var å dø. Jeg var ikke meg selv lenger, jeg ville ikke leve lenger, bare sove, uten stopp.

 

De første dagene etter min fars begravelse, sov jeg. Jeg sov og jeg sov, helt uten å vite forskjellen på dag og natt. Men i drømmene var jeg våken, der traff jeg ham. Ikke far, men ham. Det sto en lysende aura rundt ham, og jeg skjønte straks at det var det jeg hadde sett der ute på åkeren også. Det var den lysende auraen som fikk han til å virke, ikke jordisk. Hadde det ikke vært for det hadde han sett ut som en helt vanlig mann. Kanskje ikke helt vanlig, ingen kan se sånn ut og bli kalt vanlig.

 

I drømmen snakket han snakket han med ubegripelige ord, men som jeg likevel forsto meningen av. Jeg skjønte ordene uansett hvor rare de var. Merkelig, jeg hadde aldri hørt det språket han snakket før. Det hørtes så gammelt ut, så langt fra denne tidsalderen.

 

Med messende stemme snakket han til meg.

 

- Maria! Din skjebne er tung, men la den ikke plage deg. Jeg skal hjelpe deg, hjelpe deg forbi hemmeligheten, den må ikke røpes Maria. Aldri!

- Hvilken, hemmelighet?

Han snudde seg og gikk.

- Hvilken hemmelighet? Svar meg da, vær så snill!

Men han svarte ikke og forsvant for meg. Jeg sank sammen igjen, hadde gitt opp.

 

- Maria! Nå er det på tide og våkne. Du har sovet lenge nå, du må være sulten.

Mor sto ovenfor meg, hun smilte til meg. Et trist smil med medlidenhet i øynene. Stakkars mor, det var jo henne det var synd på. Jeg åpnet øynene og forsøkte og smile. Det ble nokså håpløst, men det var et smil, om ikke så overveldende lykkelig så var det et smil.

 

Det gikk noen dager før jeg satte føttene mine utenfor døren igjen. Jeg gikk langt den dagen, fikk rast fra meg. Jeg sprang til jeg kjente blodsmaken i munnen. Så begynte jeg å gå, så sprang jeg igjen. Jeg stoppet besluttsomt opp. Dagen var så vidt begynt og gry, mor hadde ringt meg flere ganger. Jeg hadde svart, og sagt at jeg måtte gå. Mor forsto. Der sto jeg, midt på en øde skogsvei. Ved siden av meg var det en åker, en annerledes åker enn der jeg hadde møtt ham første gang, i drømmene var det ikke snakk om en plass. Snarere en ingen plass. Her var det gress, ikke en kornåker, mer som en gresslette. Og midt ute på gressletten var det et lite tjern. Vannet i tjernet var svart som natten, og ettersom det var midt i grålysningen var gresset dekt med dugg. Det var så skjønt at jeg fikk tårer i øynene. Med fortvilet stemme ropte jeg opp mot himmelen.

- Er du feig eller? Hvorfor kommer du ikke? Jeg finnes ikke bare i drømmene heller! Kom igjen da djevel!

Litt merkelig kunne det vel høres og rope opp mot himmelen til en djevel, men akkurat da passet det meg fint.

 

Jeg sluttet av, med et stønn, vel vitende om at han ikke ville svare. Resignert gikk jeg videre på veien, jeg rakk ikke komme langt.

- Er det meg du søker etter, når du ytrer ordet djevel?

 

Jeg snudde meg forskrekket og stirret opp i øynene på verdens, ja hele universets vakreste mann. Jeg så rett inn i de fantastiske grønne øynene, og kunne se de svarte tette vippene blunke nervøst mens han kikket seg hit og dit som om han var redd for noe.

- Jeg er ingen djevel, men du har visst skjønt at jeg ikke er noen vanlig levende person?

Han kikket litt spørrende på meg, jeg kunne ikke annet og nikke. Jeg måtte grøsse da han nevnte ”ikke vanlig levende person”

- Jeg har kommet i drømmene dine, hemmeligheten er ikke langt fra å bli avslørt. Jeg trenger din hjelp.

Jeg nikket igjen. Jeg var målløs, jeg ble aldri lei av ham. Han var spesiell. En drøm.

 

Med en besluttsom mine nikket han mot meg.

- Kom.

 

Jeg fulgte etter uten et kny. Jeg fikk nå sett bedre på ham. Han var fantastisk. De brede skuldrene glinset solbrunt under den slitte T-skjorten.  De smale hoftene hans svingte seg sakte i en utpreget mandig gange. Jeg sukket henført og fortsatte og stirre. Plutselig stanset han, han så bort på meg og nikket bortover mot en annen retning. Jeg fulgte blikket hans og stoppet forferdet i det blikket mitt stoppet på en mengde personer som sto der i en klynge. Personer ja, slike personer hadde jeg sett før, eller bare en. Og det var ham. Disse personene så akkurat likedan ut som han. Jeg stirret forbauset på ham.

- Hvem er de? Hvisket jeg forsiktig.

- Nå Maria, er det på tide at du får vite sannheten. Disse personene og meg med, er ikke slik du er vant til. Vi kan forflytte oss slik vi vil. Vi har en spesiell aura, som du kanskje har lagt merke til?

 

Jeg nikket igjen. Han fortsatte.

- Men nå i det siste er det blitt vanskeligere for oss og holde oss usynlige.

- Men hva er dere? Jeg fikk så vidt frem spørsmålet, så andektig var jeg.

- Hva vi er, nei det er ikke enkelt å forklare. Du har kanskje hørt om alver?

 

Jeg nikket forskrekket.

- Vi er alle sammen her en blanding mellom islandske alver og mennesker. Vår stammor var en alveprinsesse på Island, men hun ble forelsket i en helt vanlig og uverdig mann. De fikk barn sammen, så vi er da etterkommere av det barnet.

- Ja jeg skjønner. Sa jeg påtatt modig.

- Så det er ikke akkurat et oppdrag jeg kommer med, men et løfte. Du må aldri fortelle om oss til andre mennesker, for hvis du gjør det så..

- Så hva da? Spurte jeg nå, litt modigere.

- Forsvinner vi! Hikstet han frem.

- Å nei! Så fryktelig. Jeg skal aldri, aldri fortelle om dere! Jeg lover.

- Det er fint, jeg tror på deg. Men løfter her fungerer ikke sånn. For at løftet skal bli gyldig må du. . .

- Hva da?

- Gifte deg med en av oss, jeg tenkte du kunne gifte deg med meg?!

 

Den første reaksjonen min var forskrekkelse, men etter hvert strømmet det over av varme strømmer i hjertet mitt. En flom med følelser rant rundt i hele kroppen min. Men likevel utbrøt jeg.

- Men nei, det kan jeg da ikke? Jeg er jo ikke så gammel, jeg har jo nettopp fylt atten. Jeg kan da ikke gifte meg enda, er du gal!

- Jeg vet det høres fryktelig ut, men det er ingen andre utveier.

 

Jeg så inn i dypet av hans vakre øyne, så redd for at jeg skulle si nei. Blånekte og gå bort. Det gjorde jeg ikke heller. Forsiktig nærmet jeg meg han, han smilte og grep meg rundt armene. Jeg stirret opp på han, så hans blendende hvite tenner lyse mot meg. Jeg smilte jeg også, for første gang på flere dager åpnet jeg munnen til et ekte og lykkelig smil. Han sluttet og smile, i stedet så han på meg med all den kjærlighet verden kunne inneholde. Jeg sluttet og smile jeg også og så tilbake på ham med den samme kjærligheten, alt jeg hadde opplevd både godt og vondt stilnet og jeg så ikke noe annet en dette vesenet fra en annen tid. Han bøyde seg mot meg, og i denne alvorsstund kunne jeg så vidt ane hans sterke hender rundt ansiktet mitt, og mine hender som lå så trygt på hans solbrune skuldre. Jeg kunne skimte hans munn, nå bare en hårsbredd fra min egen. Jeg åpnet den, og jeg kunne kjenne hele kroppen sitre av spenning. I en deilig lammelse kjente jeg hans varme lepper mot mine, dunkende hete. Han kysset meg desperat som om jeg skulle forsvinne hvis han slapp meg, den eviglengtende.

 

Jeg hadde funnet det jeg hadde ventet på for å få fullkommen lykke, men jeg hadde også mistet. Det var da jeg innså det, det var dette som var den virkelige hemmeligheten.

 

Ingen kan være fullkomment lykkelig…

 

”Jeg elsker deg” Maria strakte seg velvillig i den myke sengen. Solens glitrende stråler lekte over den nakne kroppen hennes, hun snudde seg langsomt rundt og så inn i de vakre øynene hans. ”jeg elsker deg også” De vakre ordene hang i luften, og Marias hender strøk over den bare brystkassen hans. Hun senket hodet og la det tillitsfullt på den stramme magen hans. ”Er det dette som er fullkommen lykke?” hun kikket spørrende opp mot han. ”Jeg håper det, jeg tror ikke det går an å bli lykkeligere enn dette. Det er sikkert” ordene hans varmet deilig i brystet hennes, og hun sukket av lykke.

 

Maria tenkte tilbake på de seneste dagene, de vakre dagene sammen med Lolindir. Ja det var det han het, det vakre islandske navnet klinget som harpestrenger i Marias hode. Alt ved Lolindir var vakkert, det skjeve smilet, de vakre hendene. De spisse ørene som stakk opp av det bølgende svarte håret. Ikke så utpreget spisse men bare en hårsbredd annerledes enn vanlige menns ører.  Plutselig våknet Maria opp av drømmerusen sin. Hva var det hun holdt på med? Tenk og gå til sengs med en fullstendig fremmed, ja for det var det han var. Ikke hadde han et etternavn, og de hadde bare kjent hverandre i en uke! Og dessuten så var hun ikke fullkomment lykkelig. Hennes far hadde jo nettopp avgått med døden. Og sist, men i alle fall ikke minst så var han halvt alv! Det var jo til og le av, hadde hun gått rundt og sagt det til folk ville de ha sperret henne inne på psykiatrisk for lenge siden. Men det elendige faktum var det at hun ikke kunne forlate ham. Hun elsket han av hele sitt hjerte og det å gi slipp på ham ville betydd døden for henne. Hun kunne aldri, aldri, aldri forlate sin mann.