Aleksandra styrtet inn på rommet til foreldrene. Hun hadde sittet helt stille i stuen, da lyden kom tilbake. Det var den samme ekle lyden som hadde vært der dagen før. Lyden av pust, og en følelse av at noen pustet henne i nakken. Det føltes som om noen hadde stått bak henne. Følelsen av å bli sett. Hun kjente hjerte dunke hardt i brystet. Aleksandra sto som en gipsavstøpning inne på rommet, hun var lammet av skrekk.

Foreldrene hennes hadde dratt på foretningsreise bare noen dager før. De hadde klemt henne så mange ganger, at til slutt måtte Aleksandra bokstavligtalt dytte dem ut av inngangsdøren. Hun hadde vært alene hjemme atskillige ganger før, så dette kom ikke til å by på noen problemer.Hun skulle bare være alene hjemme i noen få dager, og dette var hun vant til.

Aleksandra lyttet etter lyden. Lyden og pusten var borte. Hun satt seg musestille ned på sengen, bare for å forsikre seg om at lyden ikke hørte henne. Blikket hvilte skrekkslagent rundt om i rommet. Hun tok et dypt åndedrag før hun reiste seg. Aleksandra dyttet døren til stua forsiktig opp. Den knirket ordentlig. Inne i stua var alt som før. Leksebøkene hennes, som hadde ligget strødd utover spisebordet, lå slik som hun hadde forlatt dem. Selv den halvspiste brødskiven hennes lå uberørt. Aleksandra bestemte seg flere ganger for at det bare var fantasien hennes som hadde spilt henne et puss, slik som den hadde gjort dagen før. Hun hadde jo stor fantasi, det var i hvert fall det læreren hennes alltid sa. ”Slutt å skremme de andre elevene med fantasien din!” hadde læreren fortalt henne. Aleksandra gikk forsiktig rundt i huset. Hun måtte være helt sikker på at det hun hadde hørt og følt nå var borte.

Klokka var neste ti. Aleksandra gikk stille inn på badet, og klemte litt tannkrem på den bustete tannbørsten hennes. Hode på tannbørsten var så bustete at det lignet pelsen til det eldste marsvinet hennes. Hun lo en kort latter, før hun satt tannbørsten med marsvinpelsen tilbake i glasset. Ved siden av vasken lå gårsdagens VG. Det var et stort bilde på forsiden. Det var av en fullmåne, og under bildet sto det med store bokstaver; ”HOLD HUNDEN INNE FOR I MORGEN BLIR DET FULLMÅNE!” Aleksandra sukket. ”At noen virkelig kan tro på dette våset,” sa hun til seg selv, ”det er jo bare en tåpelig myte!”

Inne på rommet hennes vare det kaldt. Æsj, hun hadde tydeligvis glemt å lukke vinduet før hun gikk til skolen i dag morges. Vinden blafret i gardinene, og hun kunne se den store månen som spiste opp hele himmelen. Månen var en sol. En kald, kjølig og lysende sol. Hun kjente følelsen av å være alene. En følelse hun hadde kjent så altfor mange ganger før. Når denne følelsen kom følte hun seg både sulten og mett på en gang. Det var en følelse av å være lei seg, og en følelse av å ikke bli forstått. Hun hatet denne følelsen.

Aleksandra lukket vinduet, og la seg under den litt kjølige dynen. Hun slokket lyset, og kjente at hun var ubeskrivelig trøtt. ”Ole Lukkøye” kom nok fort i kveld. Men så. Det var da hun kom på at hun hadde glemt å legge skolebøkene tilbake i sekken. Aleksandra reiste seg rolig opp og skrudde på lyset. Men der. Øynene til Aleksandra ble store og stivnet med blikket vendt mot veggen. Munnen hennes åpnet seg, men ikke en eneste lyd kom ut. Hun kjente hårene reise seg på armene. Bena sto som limt fast i gulvet. Øynene famlet lenge med å oppfatte det som sto skrevet med store røde bokstaver på veggen. Hun måtte vekk og det fort! Aleksandra røsket med seg fleecegenseren som hang over en av stolene, og buksa som lå i en krøll på gulvet. Hun dro genseren fort over hodet.  Buksa tok hun på mens hun fòr ut av rommet. Hun måtte vekk. Hun løp inn på stua. Ansiktet hennes var likblekt. Hun fortsatte opp trappen og ut inngangsdøra. Bena løp som trommestikker bortover den grusdekkede veien. Hun kunne kjenne adrenalinet bli pumpet raskt ut i blodet.

Plutselig forsto hun at bena bar henne mot skogen. I enden av grusveien lå den mørke skogen. Skogen så mye skumlere ut om kvelden. Den virket så forlatt. Det var lyset fra månen som gjorde slik at hun så hvor hun løp. Månen lyste opp hele den lange grusveien. Så var lyden der igjen. Aleksandra byttet retning. Hun løp så fort hun kunne mot det store huset. Hjertet dunket som besatt i brystet hennes. Uforutsett falt hun så lang hun var med hode først mot den harde bakken. Bena hadde snublet i en stor stein som lå midt i veien. Nå banket hjertet så fort at hun var sikker på at brystet ville eksplodere. Hun prøvde å kave seg opp, men bena var for svake. De ga etter. ”Hvem er du!?” skrek Aleksandra, ”hva er det du vil?” Det var da hun kjente det. En kald hånd som tok et fast grep rundt halsen hennes. Så ble alt svart…..