Det var stille. Det eneste hun kunne høre var den hikstende pusten og det tomme dunket føttene hennes lagde hver gang de traff asfalten. Lungene brant og føttene hennes verket; men hun måtte løpe. Løpe vekk fra ham. Selv om hun verken kunne se eller høre han, visste hun at han var der. Øynene hans brant i nakken og fikk huden på ryggen til å nuppe seg. Hun tenkte tilbake på øyeblikket hun hadde sett han. Han hadde lange ben, ikledd i svart fra topp til tå var han stor, likevel var det ikke størrelsen som hadde skremt henne. Det var ansiktet, øynene hans. De var store, nesten svarte med et hint av mørkerød. Slike øyne hadde hun aldri sett maken til før. Han hadde gått mot henne med rolige skritt, for ikke å skremme henne bort. Men hun visste bedre, det lyste fare av han, og selv i dagslys omringet av en folkemengde ville hun løpt vekk fra de øynene. De var døden selv.

 

Under henne var asfalten fuktig og kald. Løping på hard asfalt er ikke bra for føttene, det visste hun, men akkurat nå brydde hun seg ikke om det. Det eneste som sto i hodet hennes nå var å overleve. Hun var omringet av mørket, det var bare så vidt hun kunne skimte en grusvei som ledet ut fra veien et par meter foran henne. Grusen knaste under joggeskoene i det hun svingte av hovedveien og tok fatt på den smale stien. Novemberluften var kjølig, det sved i neseborene hver gang hun pustet inn, og når hun pustet ut etterlot hun hvit frostrøyk hengende i luften.

 

Adrenalinet som hadde blitt pumpet ut i årene, begynte å dabbe vekk og lot henne være igjen med en kropp som kunne kollapse når som helst. Hadde det ikke vært for at hun ville leve så inderlig, hadde hun ikke klart å røre en muskel. Men hun ville leve, og det eneste hun nå kunne tenke på var alt det hun skulle ha gjort mens hun ennå hadde sjansen. Hun ville forelske seg, reise rundt i verden og oppleve ting, hun ville leve. Det var det eneste hun ville. Derfor løp hun. Hun løp helt til hun fikk øye på håp litt inne i skogen. Gresset var fuktig og etterlot seg våte merker på olabuksene hennes, joggeskoene ble gjennomvåte i det hun løp over et dypt vannhull, men hun stoppet aldri. Ikke før hun hadde røsket døren opp så hardt at de rustete hengslene nesten falt av, slamret hun den like hardt igjen i samme sekund som begge føttene hennes sto på flatt underlag. Da stoppet hun med ryggen presset så hardt mot veggen at det verket. Det dunket i brystet, og hvert eneste slag hjertet tok laget gjenlyd i ørene hennes. Som om noen hadde trykt på en knapp som utløste selvforsvartanker, søkte øynene hennes etter skarpe gjenstander som kunne brukes til beskyttelse. Hun fikk øye på en kniv på størrelse med langfingeren hennes liggende på et bord.

 

Metallet på kniven var hardt og kaldt. Hun knuget hånden rundt skaftet på gjenstanden som vanligvis fikk henne til å grøsse. Hun var ikke begeistret for vold, men hun visste at hun måtte legge vekk alle sine fordommer hvis hun ville leve. Pulsen raste avgårde i det hun hørte bevegelser utenfor døra. Nei, sa hun til seg selv. Du er klar for dette, du kan klare det. Hun syns kun kunne høre at det beveget seg noen ovenpå, men det var jo umulig. Hvordan skulle han liksom komme seg opp dit så lydløst? Nei, det var nok bare redselen som lekte med henne. Det var nesten som om alle lydene hun vanligvis ville ignorert nå var blitt til tegn på at døden nærmet seg. Etter flere pinefulle minutter med konstant frykt for at døren skulle åpne seg og vise en stor mann klar til å ta hennes liv, begynte hun å lure på om han hadde dratt. Kanskje hadde hun bare innbilt seg at han løp etter henne. Kanskje han simpelthen bare hadde vært ute for å ta seg en joggetur, og hun hadde over analysert ting og misforstått. Hun hadde nesten overbevist seg selv om at det hele hadde vært i hodet hennes da døren begynte å åpne seg. Den knirket noe forferdelig. Det var en lyd hun assosierte med døden.

 

På nært hold var han større enn hun hadde forventet. Dette tok henne litt på senga, og hun ble stående å måpe et par sekunder før hun tok til fornuft og begynte å bevege seg bort fra ham. Han bare smilte mot henne med røde, lysende øyne.

 

-Du skal vel ikke gå enda? sa han mykt. Stemmen hans var enda verre enn øynene og smilet, hvis hun på magisk vis overlevde dette kom hun til å ha mareritt om den stemmen for alltid. Hun svarte ham ikke. I stedet så hun på han. Han blokkerte fortsatt døren, så det var ingen vei ut. Nå måtte hun enten kjempe eller dø. I det øyeblikket hun innså det var det som om noe klikket inni henne. Hun var ikke redd lengere. Det var en stor sjanse for at hun ikke noensinne kom til å gå ut den døren igjen, men hun ville ikke til å gi seg før hun hadde vist at hun ikke var en svak pingle som ga opp med en gang det ikke så lyst ut lengere. Nei, hun skulle kjempe, gjøre motstand og vise ham hva hun var lagd av. Med alt dette rasende rundt i hodet hennes, smilte hun mot ham og svarte: -Nei, moroa har jo ikke engang begynt.

 

Han ble sint. Det syntes veldig godt i ansiktet hans akkurat hvor rasende han ble. Han ble rød i kinnene, øynene stirret hatefullt på henne og munnen hans var en hard strek. Hun så for seg at det kunne komme røyk ut av ørene hans hvert øyeblikk. Hvis det ikke var for at hun var i en så skremmende situasjon, ville det nesten vært humoristisk. Som to løver på savannen begynte de å sirkle rundt i en ring. Begge to studerte hverandres bevegelser og prøvde å forutse hva den andre kom til å gjøre. Hun var overrasket over seg selv, hun hadde aldri trodd at hun skulle klare å være så modig i en slik situasjon. Det var som om hun hadde hentet fram en ny personlighet inni seg. En person som ikke var redd for å bli skadet, som ikke var redd for å dø og som var klar til å sloss til siste slutt. Men så hadde hun jo helt egentlig ikke vært i skikkelig fare enda, han hadde ikke engang rørt ved henne. Sirklingen var endeløs og hun hadde begynt å kjede seg. Hun måtte nok bli den som tok det første steget framover, det begynte hun å innse nå. Men så kjente hun plutselig en forferdelig smerte spre seg rundt i magen hennes. Hun hadde vært uoppmerksom i ett sekund, og han hadde klart å kaste en kniv hun ikke engang visste han hadde, på henne slik at den traff henne rett midten av magen. Hun stirret på han med sjokk, og kjente blodet sakte men sikkert renne fra magen og nedover leggene hennes. Han smilte mot henne og sa med den samme myke stemmen som han hadde hatt tidligere: -Game over.

 

Kommentar:

Huff; dette var virkelig en grøsser! Du bygger opp spenningen fra første sekund, og holder leseren naglet helt til “game over”! Imponerende! Også bruk av virkemidler og novellepreget er av ypperste merke. Jeg er spesielt imponert over hvordan du fletter beskrivelser inn i handlinga slik at du hele tida opprettholder spenninga.