Det var en elendig sommerdag, det var surt og kaldt.  Alt tydet på at en tur til syden var det som trengtes. Klokka 1. gikk flyet til Mallorca og det hastet ikke enda.

Jeg hadde sovnet godt inn.......Å nei, turen til Mallorca gikk nå om en time!!! Nå hastet det veldig!!! Dermed kastet jeg meg over tre brødskiver og tok på meg yttertøy i en rasende fart. Så fortet jeg meg inn i bilen, og hev meg foran rattet. Jeg råkjørte mellom en Ford og en Volvo.  Så stirret jeg forventningsfullt til venstre,  og så en mann med langt og krøllete skjegg,  og øyne som holdt på å falle ut.  Han virket veldig skummel og det var ikke akkurat godt å se på.

Da jeg kom til Gardermoen, gikk det i en heidunrandes fart. Da jeg skulle sjekke inn bagasjen, oppdaget jeg at kofferten sto hjemme i gangen. Heldigvis hadde jeg med meg både pass, billett og penger. Jeg kom meg igjennom passkontrollen og raste gjennom metalldetektoren.  Da så jeg den merkelige mannen fra bilen.  Jeg synes jeg så at han hadde en pistol i lommen. Jeg ble fryktelig redd og ble som forstenet.

Jeg gikk videre til ”gaten” og rakk ombord i flyet før de stengte dørene. Uten noen bagasje satte jeg meg på plass i flyet. Da jeg så opp, så jeg til min forskrekkelse at den bevepnede mannen satt ved siden av meg. Jeg håpet jeg hadde tatt feil av han.

Flyet lettet bakken i stor fart. Trykket ble lavere og lavere og jeg følte at jeg endelig var i lufta, på vei til varmere strøk.

Forsiktig trakk mannen opp en pistol. Han reiste seg fra plassen sin, og gikk fort frem til cockpiten. Jeg hadde en usikker følelse, men rakk ikke å reagere. Pang!!!!! Vi hørte et kraftig smell.

Trykket i flyet ble lavere og lavere. Oksygenmaskene kom ned, og jeg dro den ned over nesa og munnen. Jeg bøyde meg fremover i stolen, slik det sto på lappen i stolryggen foran meg. Vi måtte fly lavere, men da brukte vi også mere drivstoff.

Kapreren ble nå også livsredd og ba beskjed til kapteinen om å lande flyet i havet. Det ble en forferdelig opplevelse og ikke noen myk landing. Jeg kunne likevel ikke se at noen var kommet til skade, og hjalp flybesettningen å åpne nødutgangen. Kapteinen ga beskjed om at de ikke hadde livbåter ombord. Alle måtte derfor flyte på en gjenstand eller lignende. Det var mange som fløt på kofferter, men jeg hadde jo ikke med meg noen. Heldigvis fikk jeg tak i en bademadrass som jeg klate å blåse opp.

Vi var like ved kysten av Norge og drev inn mot Larvik. Det var fryktelig kaldt i vannet og det regnet. Da kom Redningsskøyta i full fart mot oss. Flykapteinen hadde klart å melde fra over radio, slik at de visste om oss. Vi ble reddet i siste liten.

Flykapreren reddet også livet. Han hadde mistet jobben sin som flykaptein og ville hevne seg på flyselskapet. Politiet sto klare til å ta imot han ombord.

Da vi kom iland og passasjerlistene ble sjekket, viste det seg at fem personer var savnet. Disse var det lite håp for, da det var meget kaldt i vannet.  Vi regnet med at de var omkommet.

Da vi kom til Larvik ble alle sjekket av lege. Jeg hadde klart meg med skrekken. Etterpå ble jeg kjørt hjem til Fredrikstad i taxi og var lettet da jeg kunne sette meg ned foran peisen å varme meg.

Det skulle bli lenge til neste gang jeg bestillte en sydentur.