Alle som har opplevd virkelig smerte, vet at det kun kan beskrives med et ord: uutholdelig. Smerte er en ting som er i deg hele tiden, men som ofte blir undertrykt av andre følelser. Smerte kan assosieres med ting som raseri, blodtørstighet og hat. Det verste som kan skje et menneske er når det er nødt til å tilfredstille seg selv ved bruk av forferdelige metoder.

Tåken var tettere enn røyk. Duggdråper store som fjell rant nedover hustakene. En dyster skygge lå bak meg og speilet mine egne følelser ned på gulvet. Det var nøyaktig 14 år siden nå. 14 år siden det skjedde, det alle snakket om, det ingen skjønte. At et barn på åtte år kunne finne på å avslutte sitt eget liv var utenkelig. Det verste er når den som forlater deg, er en du kjenner. En som står deg nærmere enn noe annet. Når det er din sønn.

Min kone, Hilde, satt stille i den mørke stuen. Stuen var full av minner, full av fryktelige minner. For nøyaktig 14 år siden fant Hilde og jeg vår sønn, Henrik, hengende i taket etter et rep som var sterkt som stål. Jeg glemmer aldri ansiktet hans. Kaldt og rolig, men stolt var det. Sånne ting glemmer man ikke. Sånne ting setter seg på innsiden av hjernen for resten av livet. Min kone satt fortsatt helt urørlig. Jeg la hånden min på skulderen hennes, men hun trakk seg unna. Hun hadde vært stille hele dagen. Det var som om følelsene hennes levde av seg selv, på både innsiden og utsiden av kroppen hennes. Jeg følte de også. Smerten jeg hadde følt siden jeg fant ut hvor spesiell jeg var, var enda tydeligere nå.

Jeg gikk ut døra. Ute var det en refleksjon av mine egne følelser, kaldt og grått. Jeg skulle møte vennene mine i dag, på denne spesielle dagen. Vi delte så mye, vennene mine og jeg.

Vi var en spesiell omgangskrets. Det var vanskelig å møtes alle sammen og snakke om det som opptok oss mest. Vi hadde spesielle interesser alle sammen. Jeg var på vei mot vårt faste møtested da jeg gikk forbi en skole. På skolen lekte barn med hverandre. De hadde ingen bekymringer. For dem var livet en dans på roser. Jeg hadde alltid vært utrolig fascinert av barn. Jeg endte opp med å stå å se på dem litt, og tenke. Da jeg ankom jorden igjen, husket jeg at jeg måtte skynde meg. Da jeg begynte å gå var det som om hvert skritt jeg tok var å løfte betong med beina. Det var som å løfte min egen samvittighet, men noe så tungt var det vel ikke mulig å løfte. Etter å ha slitt meg gjennom en tur i mine egne tanker, var jeg fremme.

Huset var rødt. Rødt som blodet jeg husker. Rødt som smerten jeg føler. Jeg gikk inn. Mine beste venner satt og ventet på meg, alle som én. Møtet kunne begynne. ”Hvem er neste?” sa Jensen. ”Jeg tror min kan,” sa Hansen. ”Hvor mye har dere?”. ”800,” mumlet jeg. Etter noen minutters diskusjon ble vi enige om 750 fra hver. Barn var så opptatte av penger. Begjæret etter penger blant barn var enormt, akkurat som vi i kretsen hadde et begjær vi ikke kunne styre. Vi måtte dele på det vi hadde, og la det gå på omgang.

Vi avtalte å møtes senere på kvelden. Jeg orket ikke å gå hjem, og endte opp med å bli i det røde skuret. Timene gikk utrolig fort. Før jeg visste ordet av det satt vi der igjen, men denne gangen var det en person til i blandt oss. ”Pengene,” sa gutten. Jeg fisket opp lommeboka fra lommen min, og strakte ut hånden min med pengene. Jeg kunne tydelig se hvor stort begjæret var. Han snappet pengene ut fra hånden min, uten et ord. ”Sett i gang, syke jævler,” sa han. Skrikene var hjerteskjærende. Jeg skulle gjerne stoppet, men lysten var for enorm. Jeg måtte nyte det mens jeg ennå kunne. Nå hadde jeg holdt på med det i mange år, det var for sent å slutte. Det var min skjebne.

Jeg begynte å tenke. Hilde hadde nok allerede funnet det ut, så dette ble sannsynligvis min siste gang. Hun kom til å fortelle det, med mindre hun hadde druknet seg i sine sorger. Men hvis hun sa det til politiet, måtte jeg nyte det fullt ut mens jeg enda kunne.

Der jeg sto og tilfredstilte mine seksuelle lyster på et forferdelig vis, tenkte jeg: Alle som har opplevd virkelig smerte, vet at det kun kan beskrives med et ord: uutholdelig.

Vi måtte bare ikke presse ham for hardt, slik vi gjorde med Henrik ...