Vannet omringer deg. Du får ikke puste. Den klare blågrønne fargen gjenspeiles i glitrende luftbobler fra sollyset ovenfra. Grønne, svaiende planter beveger seg elegant og svingende i vannet. De strekker seg mot overflaten, opp mot det blågrønne lyset.

Du bare ligger der i vannet, siver rundt som en død fisk. Du klarer ikke å røre deg, det er som om noen har paralysert kroppen din og utsatt den for momentan lammelse.

Små fisker i alle slags farger svømmer forbi, de svaier grasiøst med halen og den skjellete huden glitrer vakkert i alle slags nyanser fra solen.

Det er som om tiden har stanset opp. Det er helt stille, det er ingen tid her nede. En behagelig ro veller over deg som en avkjølende bølge på en uvanlig varm sommerdag. Du ligger helt stille, og vannet fortsetter å presse på. Du begynner å føle deg svimmel av å holde inne alt oksygenet.

Du åpner munnen. Små, perlelignende bobler flyter oppover. De er som små blågrønne diamanter som flyr i vannet. De danser seg oppover mot overflaten. Like etter ønsker du at du ikke hadde gjort det.

Alt er rolig. Som i en annen tid. Du flyr over de grasiøse bregnene slik at de kiler deg på ryggen. Det er helt stille, ingen lyder, ingen mennesker, ingen ingenting. Vannet er så klart og rent. Det er nydelig.

Straks kjenner du en sviende krampe fra bena. Den strekker seg oppover, og går gjennom hele kroppen som et slags elektrisk sjokk. Det føles som om skjelettet prøver å vrenge seg ut av kroppen, som om det ønsker å skjære seg gjennom hudoverflaten. Du vrir deg i smerte, og ansiktet ditt blir hvitt.

Øynene er store, og de salte tårene blandes i sjøvannet. Pupillene fyller nesten hele øyeeplene, de er som to store mørkeblå hull, lysende i midten av ansiktet.

Du åpner munnen, og all luft former seg til små glitrende stjerner som flyr raskt opp mot den lysende overflaten. Vannet fyller lungene. Du hiver etter pusten, og vannet flommer inn i munnen og nesen. Panikken angriper, og du tar et stort gap i håp om å fange noen av de små luftboblene.

Mer vann. Det er som om magen blåser seg opp, og du begynner å synke lenger og lenger nedover. Fisk strømmer rundt deg som en snøstorm, lysende i alle slags farger og nyanser.

Du blir helt slapp i kroppen, og lukker øynene. Lenger og lenger ned synker du, og du vet at dette er slutten. Du omfavner stillheten og den vakre tidløsheten, for så å fortsette å synke mot bunnen.

Kroppen ligger helt stille, før et nytt smerteangrep ankommer. Du vrir kroppen i alle retninger, som en slags ond djevel er inni deg og noen prøver å mane den ut.

Plutselig blir alt stille, og du trekker pusten. Et tykt, skjellet belegg legger seg om føttene, og stikkende hull dannes på hver side av halsen. Det er som om du puster, bare det er renere. Som å puste inn den reneste luft.

Du ser ned på føttene dine, og tar hendene rundt halsen. Den svaiende underdelen stråler i grønne skimmer, og svinger grasiøst fram og tilbake. Du svømmer. Vannet du tar inn kommer ut som luftbobler i de små, avlange hullene på halsen. Gjeller.