Det var en mørk og kald fredagskveld i midten av september. Bladene på trærne hadde begynt å få de vakre fargene som røpte at høsten var kommet. Mange av bladene hadde også falt på bakken, og lagt seg i små hauger. Det så ut som de hadde samlet seg slik for å holde varmen. Trærne derimot så ut til å fryse, akkurat som Rakel selv. Hun skalv, og hårene på armene hennes stod som tusener av soldater. Hun hadde god utsikt fra der hun stod. Hun så opp. Opp på den vakre himmelen som var fylt med tusenvis av stjerner.

Hun flyttet blikket ned. Gatelysene kastet skumle skygger på gatene, og lysene i mange av husene var tent. Noen ungdommer var på vei hjem. Det var tre gutter og tos jenter, antakelig på vei hjem fra en fest. Hun skjønte det av måten de ropte, lo og sjanglet avgårde på. Slik skulle jeg vært nå, tenkte hun. Hun flyttet igjen blikket. Nå til et av de nærmeste husene. Tristheten økte enda mer da hun så inn gjennom vinduet. To venninner satt tydeligvis å lo. Hun var selvfølgelig glad på deres vegne at det så ut som de hygget seg. Men det fikk overhodet ikke henne selv til å føle seg bedre. Vinden hvisket henne i øret. Det var som om den forsøkte å fortelle henne noe. Fortelle noe fint og beroligende. Den strøk henne i håret, forsøkte å trøste henne. I et sekund virket det som om alt kom til å ordne seg og alt bli som før. Men den tanken forsvant fort. Ingenting kan bli som før, tenkte hun. Det kommer aldri til å skje, uansett hva jeg gjør. Det sprengte i øyekroken. Hun prøvde å holde tilbake, prøvde å være tapper, men tårene trillet ukontrollert nedover kinnene hennes som var blitt farget røde av kulden. Men hun var helt stille. Stod helt i ro. Pusten var ukontrollert, og frostrøyk kom ut av munnen hennes. Kulden rev i nesen. Knærne under henne skalv, men ikke bare av kulde. De skalv også av frykt. De kunne svikte når som helst. Hun kjente den sorte klumpen i magen hennes vokse seg enda større enn det den var. Høsten var verst av årstidene, for det minnet henne om kvelden som hadde snudd livet hennes på hodet. Den kvelden som hadde ødelagt livsgnisten hun en gang hadde, for alltid. Noen dager var fine, mens andre dager kunne hun bare ligge i senga si og bare gråte. Den vonde hendelsen og skyldfølelsen hun gikk å bar på ville ikke gi seg, men vokste seg større og større for hver dag. Bet i henne som en sulten ulv.

Det hele begynte for nøyaktig to år siden, på samme tid og sted. Rakel var en livsglad sekstenåring. Hun var både pliktoppfyllende og ansvarsfull på alle måter. Noe hun forgudet mye, var barn. Hun elsket dem. Elsket måten de smilte til henne. Elsket måten de så på henne når de forsto hva hun sa. Elsket barnelatteren. Selv hadde hun ingen småsøsken, men pleide å passe ei lita jente i fireårsalderen. Hun hadde sendt inn en annonse til avisa om at hun ønsket å bli barnepasser, og fått ønsket oppfylt. Rakel og Julie, som den lille jenta het, knyttet et sterkt bånd til hverandre. Hun mente hun var en av de vakreste barna hun hadde sett. Det blonde, halvlange, bølgete håret, de havblå øynene og de tynne armene fikk henne til å smelte fullstendig. Hun kommer til å lykkes i livet, tenkte Rakel. Men hun visste ikke at det ikke kom til å skje.

Julie satt ute på verandaen med gode, varme klær i rosa stoff av ull og lekte med barbiedukka si. Hun brukte det iskalde, sprinklede, sorte gelenderet for å balansere barbiedukka på det, og lot som om den var en ballettdanserinne. Rakel bodde i en høyblokk med mange etasjer, der hun var plantet nest øverst. Det var høst. Men den kulden høsten vanligvis bar med seg, hadde ikke brutt fullt ut. Temperaturen var mild og måneskinnet nydelig, så de hadde bestemt seg for å tilbringe kvelden ute i friluft sammen. Mens Rakel stod inne for å lage et usøkt måltid og koke varm sjokolade til dem, kom følelsen hun hadde hatt siden hun stod opp om morgenen inn for fullt. En ekkel følelse av at noe var galt. Hvorfor lar du denne dumme baktanken plage deg? Det har ikke skjedd noe, og det kommer ikke til å skje noe galt, tenkte hun, og overså tanken.

Plutselig hørte hun noe som fikk hjertet hennes til å sette seg i halsen. Det var et skrik. Skriket var tydelig preget av frykt, sjokk og redsel. Alle de verste tenkelige tingene en kunne komme fram til. Det ble fjernere og fjernere, repetert av ekko. Og det kom fra verandaen. Der Julie satt. Rakels´s adrenalinkikk slo øyeblikkelig til, og hun løp som om hun var koblet til en rakett. Den ene koppen med den varme sjokoladen falt i gulvet med et knas. Øynene søkte vilt etter henne. Uten hell. Hun fikk verken øye på henne eller barbiedukka. Plutselig fikk øye på en av de blå plaststolene. Men den stod ikke ved det matchende blå bordet. Den stod foran gelenderet. Det som mest sannsynlig kunne være årsaken til det skjærende skriket og forsvinningen, slo henne som et lyn i hodet. Hun kastet seg mot gelenderet, og søkte desperat etter henne med de havblå øynene sine samtidig som hun skrek navnet hennes igjen og igjen. Men i og med at det var et tosifret antall meter som skilte verandaen fra bakken, var det umulig å få øye på det hun så etter. Hun kjente halsen begynte å bli sår, og det sprengte i øyekroken. Hjertet hamret så hardt at det kjente ut som det skulle hoppe ut av brystet. Hun satte fart mot ytterdøra, rev den opp, og løp mot heisen. Hun presset fingeren mot den lysende knappen som avbildet en pil pekende oppover, og gjentok dette utallige mange ganger mens hun trippet desperat med bena. Hvordan kan jeg bare stå i ro!? tenkte hun panisk. Men hun visste likevel at det var den mest effektive måten å komme seg ned på. Omsider åpnet heisdøren seg med et «pling».

Det kjentes ut som en evighet. Hun nistirret på tallene som viste hvor mange etasjer unna bakken hun var. Men så langsomt som tallene forandret seg, virket det som at tiden stod stille. At den ikke rikket seg. Rakel tok seg til håret, og bet tennene sammen. Det var bare et steinkast unna før hun fikk sammenbrudd. Hun hadde svettepærler i både panna og på skihoppnesen. Det verste var ikke å  finne ut sannheten, men å vente. Bena hennes skalv. Det var bare et spørsmål om tid før de kom til å svikte. Hun satte seg ned på vegg-i-vegg-teppet. Det sprengte i øyekroken, men hun gjorde ingenting for å holde igjen tårene. De verst tenkelige tingene surret i hodet hennes og gjorde henne nesten gal. Hun kastet igjen et blikk mot tallene som viste hvordan etasje hun var i. 6 stod det. Hun fomlet seg klumsete på bena igjen. På utsiden ble hun møtt av et syn som fikk henne til å bryte sammen fullstendig. Musklene ble straks til gele´, og hun gikk på kne i bakken. Julie lå med ansiktet mot asfalten i en forvridd stilling. På asfalten under henne kunne hun skimte noe rødt. Det var uten tvil blod. Rakel krøp de to meterne som skilte dem, la hodet hennes i fanget sitt, og snudde henne med skjelvende fingre. Ansiktet var knust, men hun kunne likevel se at Julie var blitt preget av sjokk. Munnen hennes var formet som en o, og øynene var vidåpne. Det var ingen tvil. Hun var død. Likevel skrek Rakel navnet hennes igjen og igjen, og ristet henne, i håp om at noe skulle skje. Uten hell. Det var ingen antydning til at hun var i live. Det var ikke bare Rakel som gråt. Skyene viste medfølelse, noe som var årsaken til at regnet hadde kommet. Rakel døde innvendig da hun tenkte på det.

Nå stod Rakel selv på verandaen. Men ikke trygt innenfor gelenderet. Hun stod nemlig oppå det. Grunnen til det var denne hendelsen som hadde skjedd. Hun hadde gått på turning som barn, og hadde dermed god balanse. Nå ville hun få klart på ting som surret i bakhodet hennes som noen plagsomme insekter, en gang for alle. Skulle hun hoppe, eller skulle hun ikke? Rakel var redd. Redd for å kjenne smerten som ville oppstå hvis hun tok et centimeterskritt frem. Men hun var ikke redd for å dø. Ikke i det hele tatt. Hun var sliten. Sliten av at hendelsen og skyldfølelsen gnog i bakhodet. Hun ville ha hvile. Og den eneste måten for å oppnå det var å hoppe. Det var nå eller aldri. Hvis hun ikke hoppet ble hun aldri fri. Det eneste som holdt henne tilbake fra å hoppe, var familien. Hun visste det var egoistisk, og la familien stå igjen uten henne. Det måtte være spesielt fælt for moren å miste sitt eget barn. Slik som moren til denne lille jenta gjorde. Men nå ville hun kun tenke på det som var best for henne selv. Hun hadde jo tross alt holdt ut et år. Et år for mye. Og det som var best for henne, var å hoppe. Hun lukket øynene, og gelenderet ristet litt i det hun tok sats og hoppet.