God morgen sier hun. God morgen sier han. Bør vi ikke snakke, spør hun. Joda, sier han. Regnet faller ned fra de gråe skyene og legger seg på vinduet bak den store dobbeltsenga. De ser på hverandre. Vet ikke hva de skal gjøre. De bare ligger der. Ligger der så lenge de vil. Ligger der og ser på hverandre med tomme blikk. Ligger der å gjør ingenting. Absolutt ingenting. Ser ikke på regnet, ikke på skyene og tenker ikke engang på å reise seg. Eneste de gjør er å ligge der å se på hverandre.

Etter de har ligget der en liten stund går de endelig ut av senga. Mannen tar med seg en ny grå underbukse inn på badet og hopper i dusjen. Damen går ut av senga, ut av rommet, ut mot gangen og ut av døra. Klærne ligger på rommet, mobilen ligger på rommet, hjertet hennes er i dusjen og hun går. Går langt av sted. Går der gresset er grønt med masse blomster. Går der alle er lykkelige. Går der alle vil gå. 

Mannen kommer ut av dusjen, går inn på rommet og legger seg i senga. Tenker på henne. Tenker på hjertet hans. Tenker på hvor hun er eller hvor hun vil. Han klarer ikke tenke på henne uten å gjøre noe med det. Han ser seg omkring. Leter etter hun, men hun er borte. Langt borte. Han skjønner det selv, men han kan ikke la det de har glippe hvis det ikke er noe grunn. Han går ut og starter jakten. Jakten på kjærligheten.

Han går langt og lenge uten spor. For alt han vet kan han gå i feil retning. Han kan gå i sirkler. Gå i trekanter eller rektangler. Han har veldig lyst til å gi opp. Det eneste som stopper han fra å gi opp er det faktum at han ikke kan veien hjem. Jo mer og mer han tenker på henne, jo mer og mer husker han. Han husker det lange blonde håret, de hvite kjolene hun alltid hadde på seg, de himmelblåe øynene og den smittsomme latteren. Hun er perfekt. Han må finne henne. Uansett hva det vil koste og uansett hva det vil gjøre med han.

Han legger seg ned. Hun legger seg ned. Legger seg ned på blomster. Blomster som er hvite, blå, gule og lilla. Alt han har drømt om. Alt hun har drømt om. Alt begge har drømt om. Det eneste som mangler er hverandre. Hun tenker på han og han tenker på henne. Han ser utover den lange engen med blomster og masse grønt gress. Alene. Bare alene med henne i tankene. Tanker på at det ordner seg eller tanker om hva som vil skje fremover. Han er redd. Hun er klar. Klar for alt. Klar for han. 

Han tenker mer og mer på den siste stunden de hadde sammen. Da de lå i senga å så på hverandre. Så på hverandres tomme blikk. Da husket han bildet på veggen. Bildet av den engen. Den store engen med masse fargerike blomster. Han husket at hun snakket om denne engen. Hun ville dra ditt sammen med han. Bare de to. Bare de to alene omringet av blomster og grønt gress. Helt alene å se på hverandre med tomme blikk som ikke har noe mening. Ikke noe bekymring. Bare hverandres øyne å se på. Engen han lå på var stor. Veldig stor. Han har ikke prøvd å lete noe særlig på denne engen, men nå startet han. Han leter mellom blomster, oppå blomster, ved siden av blomster og bak blomster. Han leter og leter uten hell. Han går til midten av engen og der ser han noe. Der ser han et menneske. Et menneske som så kjent ut. 

Der ligger hun med hvite kjole, undring i blikket og det lange blonde håret ligger utover blomstene nå på en søndags morgen. Han løper bort, legger seg ved siden av. og ser på henne. Ser på henne med et undrent blikk som ikke kan beskrives. Hun snur seg sakte mot han og ser. Ser på han med et smil. Begge smiler og de bare ligger der.

God morgen sier hun. God morgen sier han. Bør vi ikke snakke, sier han. Neida, sier hun. Sollys fra den krystallklare blå himmelen legger seg på blomstene bak dem. De ser på hverandre. Vet ikke hva de skal gjøre. De bare ligger der. Ligger der så lenge de vil. Ligger der og ser på hverandre med tomme blikk. Ligger der og gjør ingenting. Absolutt ingenting. Ser ikke på solen, ikke på himmelen og tenker ikke engang på å reise seg. Eneste de gjør er å ligge der å se på hverandre.