Lette sommersko trippet over brosteinlagte gater. Solbrune hender knuget om en liten, hvit håndveske. Et hvitt skjørt flagret i den varme sommerbrisen, som om det ville danse i takt med musikken fra gatemusikantene og den lave surringen fra gjester på utekafèene. Gatene i byen var vakre på denne tiden av året, med sine sjarmerende bygninger og små butikkvinduer. Hvert år ble hun like overrasket over all idyllen som hadde ligget gjemt under snøen.

 

På en gammel trekasse i en liten bakgate satt det en mager skikkelse. Hun satt og betraktet den lille byen med de travle folkene og gatemusikkantene som bare kunne to-tre akkorder på trekkspillet, som de spilte om og om igjen. For ikke å snakke om de ekle, hvite duene som sikkert var mer infisert av lopper og lus enn rottene under Svartedauden. Hun tok et godt drag av sigaretten sin. Det eneste som gjorde denne årstiden verdt å leve i, var at hun slapp å sitte hjemme. Hun løftet hodet. Den velkjente lyden av lette føtter mot brostein var ikke til å ta feil av. Sophie var tilbake.

 

Hun nærmet seg det lille, mørke smuget. Skyggene kvalte solskinnet som et stort, svart hull. At noen ville tilbringe en så vakker sommerdag på et slikt sted, var helt ufattelig for henne. Hun ventet et par sekunder før hun gikk inn i mørket. Det var kaldt og kjølig, og luktet svakt av mugg og fukt. På en halvråtten trekasse satt Linnea. Hun hadde forandret seg veldig bare de siste tre månedene, øynene var mer uthulte, huden var blek, hele kroppen var blitt mer hengslete, som om hun var satt sammen av sykkeldeler. Det lange, ravnsvarte håret var tjafsete og ugredd og hang ned i de mørke, brune øynene hennes. I de svarte skyggene, ble den røde fargen på leppene enda dypere, og da hun blåste ut sigarettrøyken, tenkte Sophie at det var slik helvetes ild måtte se ut. De to jentene omfavnet hverandre. Armene som holdt rundt Sophie var bleke og fulle av blåmerker, arr og sår. Sophie hadde bare vært borte en måned, men på den korte tiden så det ut til at Linnea hadde fått flere problemer enn hun hadde hatt før hun dro.

 

Den mørkegrønne døren smalt igjen bak henne da hun kom inn i den lille leiligheten hun og moren hadde delt helt siden hun var to år gammel. Der hadde de bodd alene, inntil året før. Da hadde moren fått seg en ny kjæreste ved navn Marcus, som senere hadde flyttet inn.

- Er det deg, Linnea? Moren ropte på henne fra kjøkkenet. Hun orket ikke svare. Hun visste utmerket godt at det var henne. Marcus kom aldri inn døra uten å rope en drapstrussel eller et banneord. Dette fordi han aldri gikk ut døra om han ikke hadde tenkt seg på pub. Linnea gikk inn på kjøkkenet og satte seg på andre enden av bordet. Rommet var lite og malt i grønne og brune farger. Hun hatet det. Hun stirret ned i det flisete bordet.

- Hvor har du vært i dag? Moren så bekymret på henne. Linnea løftet blikket litt, slik at hun kunne se hendene til moren. De tynne, hvite fingrene knuget om en blå kaffekopp.

- Har Sophie kommet tilbake fra ferien?

- Hvorfor lar du han være her, mamma? Hun så moren inn i øynene for første gang på nesten en uke. Moren svarte ikke med det første. De mørke øynene var våte av tårer.

- Jeg kan ikke kaste han ut. Han betaler mat, leie og klær. Har vi ikke han, har vi ingenting!

 

Linnea åpnet munnen for å svare, men tiet. De hørte noen romstere inne på naborommet. Marcus hadde vel sovet av seg rusen nå. Linnea bannet lavt.

- Er det verdt det? Hun så på moren.

 

Marcus kom sjanglende inn på kjøkkenet. Han støttet seg til dørkarmen med den ene hånden. Øynene hans var blodskutte med digre poser under. Han blottet de gule tennene i et misfornøyd grin.

- Hvorfor er det ingen som har laget kveldsmat til meg? Øynene hans bulte ut.

- Dette er faen ikke rettferdig! Jeg sliter ræva av meg for at denne familien til å fungere, og alt dere gjør er å sløve og nyte godene av mitt arbeid! Han stirret på moren til Linnea. Hun spratt opp og begynte å kle på seg skoene.

- Jeg drar på butikken med en gang, Marcus. Bare vent her, det tar ikke lang tid.

 

Døra smalt igjen bak henne, og Linnea og Marcus ble etterlatt i en anspent stillhet.

- Du kommer til å ende opp akkurat som den hora. Sa han etter et par minutter. Hun bare stirret i bakken.

- Se på meg når jeg snakker til deg din utakknemlige drittunge! Det virket nesten som han fornærmet henne i mangel på noe bedre å finne på. Linnea svarte fortsatt ikke. Bare stirret ned på de slitte skoene sine. Marcus langet ut en arm og traff henne i venstre skulder. Hun sa fortsatt ingen ting. Skulderen gjorde fryktelig vondt, men det hadde hun ikke tenkt å vise han. Det irriterte han tydeligvis at han ikke fikk noen respons. Han langet ut enda et slag. Og et til. Lisa visste ikke hva hun skulle gjøre, men hun måtte stoppe han. Hun løftet blikket og fikk øye på brødkniven som lå på kjøkkenbenken. Hvis hun bare fikk tak i den, så greide hun kanskje å holde han borte lenge nok til å låse seg inn på rommet sitt. Hun dukket under armen hans og løp fram til benken. Hun kjente at fingrene knuget seg om treskaftet. Hun snudde seg. Marcus var rasende. Øynene hans bulte og kjeften var blottet i et stygt glis.

- Forbannede drittunge! Tror du virkelig at du greier å stoppe meg? Du burde lære deg å respektere de voksne! Han fòr fram og prøvde å ta fra henne kniven. Hun snurret rundt og slo rundt seg i villelse. Plutselig kjente hun at kniven traff, og at den trengte inn i noe. Hun åpnet øynene. Marcus hadde falt ned på gulvet. Brødkniven var boret inn i magen hans og han lå helt stille i en stor blodpøl. Linnea sto helt stille og bare stirret ned på liket. Så kom tårene.

 

Høye plaskelyder brøt stillheten i den lille byparken. Fisken prøvde forskremt å flykte fra de store steinene som kom dalende ned og landet hardt mot den rolige vannoverflaten. Sophie og Linnea hadde ofte pleid å komme hit da de var yngre for å mate ender. Hun stirret ned i det kjølige vannet. Det eneste hun klarte å tenke på var Linnea, og hvordan hun hadde det. Hun hadde ikke vært på besøk hos henne etter at Marcus hadde flyttet inn, når hun og Linnea skulle gjøre noe sammen, var de enten hos Sophie eller ute. Men hun husket da fremdeles hvor hun bodde. Og nå begynte hun å bli oppriktig bekymret for bestevenninnen sin.

 

Hun nølte noen sekunder før hun trykket på den hvite ringeklokka. Det var ingen som åpnet, men hun var sikker på at hun hørte noen der inne. Til slutt skjøv hun forsiktig opp den grønne døra.

- Hallo? Hun hvisket prøvende. Hun hadde ikke tenkt på hvor sent det var, de kunne jo for alt hun visste gått og lagt seg. Hun hørte lav hulking inne på det gamle kjøkkenet. Hun løp inn og fikk først øye på Linnea, så på den døde mannen på gulvet, som sikkert var Marcus.

- Hva er det du har gjort? Sophie var helt vantro. Linnea hulket seg gjennom hele historien, og da hun var ferdig satt allerede Sophie og holdt rundt henne.

- Vi må kvitte oss med han, sa Sophie.

- Han kan ikke være her når moren din kommer hjem.

- Hun kommer ikke hjem, sa hun.

- Jeg så det på henne. Hun forlot meg her alene.

 

Sophie var allerede på beina. Hun hadde fått øye på det stygge, brune vegg til vegg -teppet som lå i yttergangen, og hadde begynt å legge det over Marcus. Hun tullet det rundt han, slik at man ikke kunne se at det var et menneske inni, og prøvde å løfte han opp. Da våknet Linnea også til, og hjalp henne. Sammen greide de to jentene å løfte liket noen centimeter opp fra bakken. Da de kom ut, var det allerede begynt å bli mørkt, og brosteingatene var øde og folketomme.

 

De gikk så fort de kunne langs de mørklagte veiene uten å møte på en sjel. Sophie hadde tydeligvis et mål for hvor de skulle, så Linnea prøvde å henge på. Det begynte å bli ganske slitsomt i armene, mange ganger slepte de han bare i bakken.

 

En høy plaskelyd brøt stillheten i parken. Fiskene prøvde forskremt å komme seg unna den store teppebylten som dalte ned i vannet. Begge stirret ned i det kjølige vannet. Ingen av dem trengte å si noe. Den andre skjønte det uansett.