Jeg løp igjennom gata, orbi huset til bestemor og til bussholdeplassen. Bussen dro akkurat idet jeg satte meg i setet. Puh….. rakk det i dag også.

Det lå noe mystisk i lufta denne dagen, jeg følte det på meg.
Når jeg var ferdig på jobb hadde jeg planlagt å dra rett hjem og feire bursdagen til samboeren min Steffen. Han ble 24 år i dag. Jeg hadde kjøpt den supre gaven, en sportsklokke. Siste modell. Han ville bli kjempe gla når han fikk den!

Nå stoppet bussen. Jeg tumla av, trøtt som jeg var. Og gikk mot de store skyskraperne. Jeg var gla jeg hadde kontor i de nederste etasjene, siden jeg har så sinnssvak høydeskrekk.

Jeg titta inn i speilet i heisen, det mørke krøllete håret som jeg ikke hadde rukket å gredd, dekket nesten hele det spinkle eksotiske ansiktet mitt. Jeg så helt forferdelig ut.Rngene under øynene hadde blitt enda mørkere med tiden, og jeg hadde allerede fått mine første rynker i en alder av 21 år, huff!

Plutselig hørte jeg ett gedigent smell, lysene begynte å blinke. Og heisen ristet ekstremt mye. Uanset hvor mye jeg tok i, fik jeg ikke opp den tunge døra.

Jeg kunne skimte hysteriske skrik fra etasjene jeg nå var midt imellom. Panikken grep meg, og holdt meg fast med ett godt tak. Jeg ble for noen år siden kurert for min lille heisskrekk. Og situasjonen ble ikke bedre da lysene sluttet å blinke, og det ble helt mørkt, mørkt som middnatt, hvis du ser bort i fra lysene du da får fra månen og stjernene. Å gud, jeg lengtet etter stjernene. Dette hadde gått fra all forstand, mine grenser for det virkelige liv var for lengst brutt. Jeg klarer ikke å beskrive det som skjedde mer i detalj. Det var for uvirkelig.

Der kom det ett smell til. Denne gangen var det ikke så kraftig. Heisen begynte å røre på seg, den falt,jeg husker det kilte i magen, en blanding av skrekk og fryd. Så ble alt svart.

Jeg våknet av att Noen av kollegene mine Tom og Siri gråt. De hadde dratt meg ut av heisen. Jeg hadde bare rukket å komme meg opp i 1 etasje da heisvaieren røyk, så jeg falt ikke så langt fortalte de meg. Siri så veldig syk ut.

Da jeg kom til meg selv, oppdaget jeg att vi var omringet av grus og betongrester, og jeg fant ingen utgang. Jeg skrek og skrek da jeg fikk høre att tårnet hadde rast sammen.

Det lå rester etter mennesker over alt. En arm her, ett øre der, og masse, masse aske. Det var bare oss tre det var liv i, tre mennesker omringet av død. Tre vettskremte mennesker. Tide gikk, og Siri ble svakere og svakere. Til slutt døde hun. Det var forferdelig og sitte der og vite att vi ikke kunne gjøre noe, bare se henne lide seg igjennom døden. Dette synet gjorde meg ennå mer nervøs.

Vi må ha sittet der i flere dager, Tom og jeg. Da vi merket att steinene over oss begynte å røre seg. Tom gikk bort og lyttet. Det var noen som var der ute. S-O-S ropte Tom, gang, på gang, på gang. Jeg startet også og rope. Men tom fikk en stein i hodet og falt om da brannmennene gravde oss frem.

Tom ligger nå på syke huset, med ustabil tilstand. Mens jeg bare fikk noen skrubbsår, og en hjernerystelse.

Jeg mistet de fleste vennene mine da WTC ble terrorisert og ødelagt. Jeg vil aldri tilgi de som gjorde denne faenskapen.

-Jeg vil kjempe i mot med hele meg,bruke all min tid og krefter for att disse skal bli tatt og straffet. Om jeg så må dø…….