”Jeg heter Mia, er ganske nøyaktig 14 år, 40 uker og 5 dager. Jeg har to småsøsken, og en storebror. Jeg har lyst på en nakenrotte, og hadde jeg fått det skulle den hett Heike. Men jeg kan selvfølgelig ikke få det, fordi foreldrene mine er redd for at katta til broren min skal spise den opp. Uansett, jeg har kanskje ikke et eget dyr, men jeg har (uansett) griseflaks!”

 

”Mamma, kan jeg ikke få en liten ”Heike” da?” jeg snurret rundt og så bedende på mamma med noe jeg håpet var et søtt ansikt.

”Mia… Jeg har jo sagt at du ikke kan det, vi har jo en katt i huset” mamma så like oppgitt ut som alltid.

”Ja, men jeg kommer bare til å ha den på mitt rom. Pelsdotten til Truls får ikke komme inn dit!” jeg så på mamma, og skjønte at hun begynte å bli irritert.

”Mia, nå må du gi deg! Vi har hatt denne diskusjonen før, og svaret er fortsatt det samme!”

Jeg ble sur, og gikk ut og la meg ned i hengekøya. Det begynte å bli kjedelig å ligge der, så jeg bestemte meg for å dra til dyrebutikken. Jeg tok med meg litt penger, bare for sikkerhets skyld…

 

Jeg gikk inn i butikken og tittet litt, før jeg gikk innover mot burene hvor ”gnagerne” bodde. Jeg gikk mot der jeg visste at buret til nakenrottene var, og kunne se at de hadde fått inn noen nye, noen som var bitte, bitte små. Jeg så på prisen, de kostet bare 240 kr stykket. Nesten uten å tenke, gikk jeg mot den nærmeste ansatte og spurte om han kunne ta ut en av de små rottene. Jeg sa at jeg ikke trengte bur å ha den i, betalte og var på vei ut da jeg kom på at jeg ikke hadde mat til den. Jeg gikk inn, fant mat, betalte og gikk ut igjen.

 

Mens jeg gikk ut, tror jeg at underbevisstheten min klekket ut en egen plan. Ingen trengte å vite at jeg hadde kjøpt en rotte, den kunne gjemmes på rommet. Når jeg likevel var i gang kunne jeg vel frisere den hvite, langhårede, premiekatten til broren min også? Det var snart 17. Mai, og da hadde jeg et alibi, jeg kunne bare si at det var russen. Dessuten skulle jeg ikke gjøre så mye, bare litt. Stusse den litt, på en måte…

Jeg dro til en butikk, hvor de solgte hårfarge og kjøpte den billigste brunfargen de hadde. Etter det gikk jeg hjem, lagde et ”hus” til Heike og la hårfargen under madrassen. Jeg prøvde å oppføre meg normalt og la meg til vanlig tid.

 

Da jeg skulle på skolen, turte jeg ikke å legge igjen hårfargen hjemme, så jeg puttet den i sekken. Jeg kunne kjenne at det brant i kinnene – og sekken – hver gang jeg tenkte på den.

Da jeg kom hjem forsikret jeg meg først om at jeg var alene hjemme, så blandet jeg hårfarge, hentet en saks og åpnet vinduet på rommet. Jeg hentet katten – Kong Fido – og lukket igjen døren til rommet. Så satte jeg meg ned under skrivebordet og begynte. Jeg hadde akkurat klippet av en tust med hår, da jeg hørte en lyd, skvatt og dunket hodet i skrivebordet. Da gjorde jeg den feilen å slippe det vettskremte ”kattebeistet”, som responderte med å fly ut av vinduet. Et sjeldent banneord kom ut av munnen min og jeg reiste meg opp for å få tak i ”monster-helvetes-katten”. Da jeg sto ved vinduet, hørte jeg at noen kom mot døra mi, og jeg heiv meg under skrivebordet for ikke å bli oppdaga.

 

Døra ble åpna, jeg konsentrerte meg om å puste rolig, og døra ble lukka igjen. Jeg fikk panikk, og det svartnet for meg. Jeg satte meg ned og ventet til jeg kunne se omtrent normalt. Jeg reiste meg for å finne Heike, gikk mot hylla hvor jeg hadde plassert huset hans. Da jeg kom dit, fikk jeg sjokk: Heike var ikke der lenger og jeg kom raskt til den konklusjonen at han: a) var blitt spist av katten, eller verre, b) at han var løs et eller annet sted i huset.

 

Nå hadde jeg to store problemer: Heike og katten. Jeg begynte å lete etter Heike på rommet mitt og jobbet meg utover i huset, til jeg var sikker på at han var blitt spist eller at han bare var fordømt god til å leke gjemsel. Det høres grusomt ut, men jeg satset på det første. Jeg sa til moren min at jeg skulle til en venninne, og gikk ut for å lete etter den dumme, dumme katten. Jeg lette og ropte i to timer uten resultat.

 

Da jeg kom inn, tenkte jeg at det var lurt å kvitte seg med bevisene, så jeg puttet hårfargen, pelsen og saksa i en pose og kastet det. Selvfølgelig glemte jeg å tenke på huset til Heike…

 

Da vi satt ved middagsbordet var broren min opprørt fordi han ikke kunne finne katten sin. Jeg prøvde å late som ingenting, og satset på at jeg ikke rødmet for mye. Senere på kvelden, mens jeg gjorde lekser kom mamma inn på rommet mitt og satte seg på senga. Hun så seg litt rundt og gikk bort til hylla, hvor hun fikk øye på huset til Heike. Jeg krysset fingrene for at hun ikke skulle legge merke til det, men nei. Hun løftet det opp, og så på meg og hevet det ene øyebrynet.

”Er du sikker på at du ikke har noe å gjøre med at Kong Fido er borte?” hun så på meg, og jeg prøvde å se uskyldig ut.

”Eh, prøver du å skylde på meg, for at han ikke har passa på drittkatta si!” sa jeg og prøvde å se fornærmet ut. Men mamma så ikke lenger på meg, hun så litt nedenfor og til siden for meg, jeg prøvde og veive med armen for å få oppmerksomhet. Så snudde jeg meg rundt for å se hva hun så på, og der i vinduskarmen satt han, katten til broren min. Aldri i mitt liv har jeg vært så glad for å se den katten, han så faktisk litt fin ut. Jeg løftet han opp og ga han til mamma, det virket som om dette hadde fått mamma til å glemme Heikes hus. Da hun hadde gått ut av rommet mitt, løp jeg og kastet huset hans ...

 

Det har gått noen måneder siden dette skjedde, og Heike har fortsatt ikke dukket opp. Etter at Kong Fido kom tilbake var alle glade, og ingen var sure på meg. En uke etter, fikk vi en oppgave på skolen hvor vi skulle oppsummere oss selv med maks 10 setninger.

 

Jeg skrev dette: ” Jeg heter Mia, er ganske nøyaktig 14 år, 40 uker og 5 dager. Jeg har to småsøsken, og en storebror, som jeg liker like lite. Jeg har lyst på en nakenrotte, og hadde jeg fått det skulle den hete Heike. Men jeg kan selvfølgelig ikke få det, fordi foreldrene mine er redd for at katta til broren min skal spise den opp. Uansett, jeg har kanskje ikke et eget dyr, men jeg har min helt egen griseflaks! Da er det kanskje like greit at jeg ikke fikk den rotta.”