Øynene hennes glitret som de vakreste smaragder. Hun løp barbeint gjennom palassets ganger i den nydelige hvite sommerkjolen sin. Det var noe lett og ledig over skrittene hennes, som fikk det til å se ut som om hun danset, en dans som varmet alle sine hjerter. Palasset var stort og i lyse farger, og det lå like utenfor Kairo i Egypt. Ektemannen hennes var han som eide det, og han gav henne alt hun ønsket seg.

Hun hadde aldri vært i Kairo før, bare vært i sitt barnedomshjem og dette nydelige palasset. Til hennes 19 årsdag hadde hun fått en nydelig hvit hest. Den var så grasiøs og elegant, og hun elsket den. Hun red vanligvis rundt i palasset sine hager og på ridebanen, men hun ønsket å ri utenfor palasset sine murer.

Hendene hennes dro ifra forhenget til kontoret og hun gikk rolig inn. Mannen hennes satt i stolen og så opp på henne. Et smil gled over leppene hans når han så hun danset mot han og satt seg på bordet rett ved han. “Er det mulig at jeg kan få ri til Kairo?” Stemmen hennes var lett og ledig, og vakrere enn fuglesang. Han så overrasket på henne, det var ikke helt hva han hadde forventet.

“Selvfølgelig, alt du ønsker”, sa han og smilte varmt til henne. Hun bøyde seg fram og kysset han lett før hun danset ut av rommet i den hvite sommerkjolen.

Hovslagene var lette og ledige da hun og de to vaktene red det siste stykket mot Kairo. Hun satt i den hvite sommerkjolen og en matchende hvit hatt på Fighter, som hesten hennes het. Hun var ikke klar over at hennes sorgløse liv ville bli så påvirket som det skulle bli. Hun var ikke klar over hvor mye sorg hun ville gå gjennom.

Da hun red inn i byen ble hun bare sjokket. Fattige familier satt langs veikanten i skur og håper på at noen skulle gi dem penger eller mat. En liten gutt på rundt 6 år, så storøyd på henne og hesten. Den lille gutten reiste seg, og ribbeina ble tydelige på den magre kroppen. Han gikk mot henne og strakte den spinkle hånden mot Fighter. Hun hadde ikke noe imot det. Men vaktene hadde tydeligvis veldig mye imot det. Den eldste vakten red mot gutten med en kjepp i hånden, og i det som føltes som en evighet, så hun øynene til gutten bli fylt med skrekk. Så hørte hun slaget. Et slag som hun visste skadet han, et slag som ble slått fordi han var fattig og hun var rik. Øynene hans ble fylt med smerte. Tårer dukket opp i øynene og han holdt seg mot magen hvor han ble slått. Like etterpå falt den magre kroppen i bakken og han stønnet av smerte. “Gå!” Stemmen til vakten var hard, og hun fikk hesten til å gå motvillig framover. Begge vaktene fulgte etter henne og viste ingen tegn til å stoppe og hjelpe gutten. Da hun snudde seg så hun blodet som rant fra magen hans og de andre fattige barna som løp bort for å hjelpe han. Alle sendte henne drepende blikk.

Senere den dagen satt hun alene på sengen på rommet sitt. Hun så for seg de fattige barna og gutten, om og om igjen. Bildene kom tilbake hele tiden. Hun sukket og tørket vekk tårene fra øyekroken. Hun så bort på gullhjertet som stod på nattbordet hennes. Hun hadde fått det av Rhomiro, dagen etter de hadde giftet seg. Det var et stort hjerte av ekte gull. Det betydde mye for henne, for det var et tegn på deres kjærlighet.

Det banket forsiktig på døren. “Kan jeg komme inn?” Stemmen til Rhomiro var forsiktig og nølende. “Ja”, svarte hun og prøvde å høres glad ut, men lyktes ikke helt. Døren åpnet seg og han gikk forsiktig inn. “Hvordan går det?” Stemmen hans var lettere denne gangen og han smilte forsiktig. Hun trakk på skuldrene, “bra tror jeg”. Han satt seg ned på sengen ved siden av henne og strøk hånden over det lyse, bølgete håret hennes. Han så henne dypt i øynene. “Du vet, de er jo mindre verdt enn oss. Du trenger ikke å bry deg om dem. De greier seg fint selv, og slike ulykker skjer.” Stemmen var myk og prøvende.

Hun visste ikke hvorfor, men hun ble rasende. “De er like mye verdt som meg! De er levende mennesker, og vi behandler jo våre dyr bedre enn dem, og det skal ikke være slik!” Hun snakket raskt og beskyttende. Han sukket tungt.

“De er verdt mindre enn oss. Gud har bestemt det skal være slik, og det skal ikke vi blande oss inn i!” Stemmen hans var hissig. De hadde aldri kranglet før i løpet av de fem årene de hadde vært gift. Stemmene deres steg og blir hissigere og hissigere for hvert sekund mens de argumenterte. Det var som å se to katter, klare til å angripe den andre. Hun reiste seg og gikk mot vinduet.

“Du våger ikke å gå når jeg snakker til deg.” Stemmen hans var høy og hard. Han grep skulderen med sin kraftige neve og tvang henne rundt. Han så på henne. Ansiktet var hardt, uten andre følelser enn sinne. “Jeg er ikke din tjener. Jeg gjør som jeg vil!” Stemmen hennes var hissig og desperat. Hun ville ikke krangle, hun ville bare vekk fra han til han hadde roet seg,

Så i neste sekund reiste høyre hånden hans seg og slo henne hardt i ansiktet. Det var som lyn fra klar himmel for han hadde aldri slått henne før, aldri! Tårene flommet opp i øynene og hennes perfekte liv ble mer og mer ødelagt. Alt som hadde startet som en nydelig dag, endte med krangel. Hun var stum, greide ikke å si noe. Hun prøvde å vri seg løs, komme seg vekk, men da kom hånden igjen. Slo henne hardt på samme stedet, og smerten gikk gjennom kroppen hennes.

“Slipp meg, hver så snill, slipp meg.” Stemmen hennes var lav og gråtkvalt, og tårer strømmet nedover kinnet hennes. De kraftige hendene hans slapp henne etter noen sekunder i stillhet. Hun krøllet seg sammen på gulvet, så opp på han med redde øyne. Så på at hendene hans ristet av raseri, og at ansiktet var helt rødt. “Du skal aldri ut av palasset igjen, og du kan drømme om å få ri Fighter igjen!“ Stemmen hans skalv av sinne og raseri. “Men…”, sa hun fortvilet. Hvordan kunne han gjøre dette mot henne? Hun famlet etter noe å støtte seg til, og lente seg mot nattbordet. Nattbordet falt i bakken, og gullhjertet som stod oppå falt på gulvet og gikk opp i mange biter. Hun begynte å smale opp bitene med skjelvende hender, men da sparket han henne første gangen. Smerten jog i henne og hun falt i bakken. Hun kjente spark gang på gang, men han skrek hun dugde til ingen ting. At hun var et misfoster, som han hadde brukt masse penger på. Hun gråt i smerte og ventet på at han skulle stoppe. Etter en stund stoppet slagene og han gikk ut av rommet.

Hun lå framdeles på gulvet da det ble natt. Hun gråt mens hun så på gifteringen, mens de samme tankene gikk gjennom henne. Jeg må komme meg vekk herfra. Dette kommer til å skje igjen. Det var vel aldri kjærlighet? Jeg var vel bare en pyntegjenstand han viste fram. Rundt midnatt reiste hun seg opp. Smerten jo gjennom kroppen og hun stønnet svakt. Hun samlet sammen sine kjæreste gjenstander. Gifteringen la hun på det knuste gullhjertet. Hun kom seg ned til Fighter, salte på han og red forbi de sovende vaktene. Hun satt der i den hvite kjolen på sin elskede hvite hest. Og som et spøkelse red hun elegant ut i natten, ut i det ukjente.