Gutten med capsen. Det er det alle kaller ham. Han blir også kalt for capsegutten og til og med capsen en og annen gang, men alle sier bare gutten med capsen. Gutten med capsen. Han har vært det siden han begynte på skolen i første klasse. Alltid en caps på hodet. Alle ble så vant med at han hadde en caps på hodet til alle tider at ingen tenker på det lenger. Går han uten derimot, er det helt rart å se på. Det er ingenting som skygger for fjeset hans, og det er uvanlig for oss. Han har på caps hver dag, og det er det vi er vant med.

Alle kjenner han. Det er han med alle capsene sine. Alle de fine, kule capsene sine. Han har så mange forskjellige. Så mange at ingen har tall på dem. Så mange at bare han vet hvor mange det faktisk er. Det er umulig å telle dem. Han skifter dem hele tiden. En ny hver dag. Det er kanskje en svart New York caps en dag, så en blå London caps den neste dagen. Sånn fortsetter det til han bruker en han kanskje brukte for en uke siden eller noe sånt. Han bytter hele tiden. Han har en på skolen, så bytter han når han kommer hjem, å så om han skal på gitartime, så skifter han til en ny der igjen. Sånn går det hele dagen. Hvordan vet jeg det? Jeg er naboen hans. Jeg ser han ofte gjennom vinduet på rommet hans. Han tar alltid en ny caps på når han kommer hjem. Så kanskje skifter han til enda en ny en når han bare skal ligge på rommet og tenke på alt og ingenting. Jeg vet ikke hva han tenker på, men jeg vil tenke meg at det er alt og ingenting, så som med så mange andre. Meg inkludert.

Gutten med capsen heter Olav. Ja, han har et navn, men det er egentlig bare lærerne og vi i klassen hans som vet hva han heter, og som bruker navnet hans. For resten er han jo bare gutten med capsen. Olav er klassekameraten min. han er en einstøing. Det har han egentlig alltid vært. Går veldig mye for seg selv. Holder seg fro seg selv. Ingen vet hvorfor. Spesielt når man tenker på at han helt uten videre plutselig bare kan gå bort til noen og begynne å snakke med dem. Han trenger ikke å kjenne dem, han bare snakker med dem. Uansett hva man snakker om. Han har en mening om alt, han Olav. Når vi skal diskutere ting i klassen er det gøy å ha han p laget, for han kommer med sine meninger (og han har meninger om absolutt alt) og all slags utsagn som til og med får læreren til å sitte helt målløs. Man vinner alltid diskusjoner med Olav på laget, for han setter dem ut med alt han sier slik at de ikke kan komme med noe motangrep.

Olav er sta. Veldig sta, selv om han må gi etter for lærernes mas om å ta av capsen. Det gjør han vel egentlig bare for å slippe bråk. Som sagt er han veldig sta. Han står på sine meninger og det han tror på, og ingen kan få ham til å forandre mening. Skulle ønske jeg var som han. Det er mange som beundrer ham for akkurat det, at han kan stå på sitt uansett hva man sier eller gjør for å motbevise ham. Men det var noe som skjedde i forgårs. Noe som fikk oss alle til å gape. Olav ble fratatt capsen sin! Han nektet å ta av capsen når surpompen (den sureste læreren på skolen, herr Danielsen) ba ham ta av seg capsen sin. Det var første gang han ikke tok av seg capsen når han ble bedt om det. Det var ikke akkurat det faktum at han nektet, men uttrykket hans etter at surpompen tok den. Han så nesten fortapt ut. Jeg tror at det var en av favorittcapsene hans. Det virket nesten som om at han følte seg bar, at han hadde mistet en del av seg selv og at han nå ikke kunne skjule seg. Hvorfor vet jeg det? Jeg vet ikke, jeg tror. Jeg tror det er sånn han tenker, for jeg pleier å tenke sånn selv. Jeg har over femti par med øredobber; store, små, lange, runde, alle farger og fasonger. Også har jeg mange hårbånd. Alle farger, mønstre osv. jeg må ha et hårbånd eller øredobber på meg. Jeg vet ikke hvordan jeg velger, jeg velger bare det jeg føler for hver dag. Hårbåndene velger jeg etter hva farger klær jeg har på meg. Øredobbene er en annen sak. Noen virker bare mer riktige enn andre. Jeg føler meg liksom fin når jeg har på meg øredobber. Jeg tror i alle fall at det er det jeg føler. Jeg liker bare å ha noe i ørene. Har jeg ikke det, blir jeg sprø. Og jeg kan aldri ha de samme på meg to dager på rad. Jeg må skifte. Føler at det ikke er rett uten noe i øreflippene. Eller uten hårbånd. Det er bare visse ganger at jeg ikke har en på meg. Og da kjenner jeg meg utilpass. Jeg liker ikke den følelsen. Ikke i det hele tatt.

Jeg tenker at det er sånn han føler det. At det ikke kjennes rett uten capsen på hodet. At han ikke føler seg trygg uten den. Det virker nesten sånn for meg. Jeg tror ikke at noen tenker sånn på det. Etter timen er det snakk. Alle snakker om gutten med capsen. Gutten med capsen har ikke caps på seg. Han ser på merkelig flat ut uten, sier de. Alle sier det. Til og med lærerne sier at han ser merkelig ut uten. Jeg forstår det godt. Kommer jeg uten hårbånd en dag, ser jeg rar ut. Det sier i alle fall venninnene mine.

Neste dag hadde Olav på seg caps. Det var bedre. Han passer bedre med caps på hodet. Det er alle enige om. Men om han kommer til å nekte denne timen også hos herr Surpomp, så kommer han til å miste den capsen også. Den første timen var hos herr Surpomp nemlig. Og hva var det Olav gjorde? Jo, han tok ikke av seg capsen når han ble bedt om det. Og her kommer det merkelige. Læreren brydde seg ikke mer om det! Alle fikk nesten sjokk. Vi reknet med at han ville ta capsen til Olav i dag også. Nei da, han lot det være han. Vi gikk og snakket om det resten av dagen. Altså, den læreren er merkelig, men at han var så merkelig hadde ingen trodd.

Etter denne merkelige starten på dagen var det ingenting annet som skjedde enn at denne hendingen spredde seg over hele skolen i løpet av første friminutt. På vei hjem tok jeg følge med Olav. Det gjør jeg en gang iblant. Ikke ofte. Han liker det ikke når det er for ofte, men noen ganger er det litt greit å ha noen å gå med slik at man slipper å kjenne seg alene. Vel hjemme finner et nytt par med øredobber (jeg hadde på meg lange øredobber med stjerner på, nå er det store ringer), og tenker på det vi skal øve på i dag. Jeg går på gitartime med Olav. Han er veldig flink. Han spiller så bra at man skulle tro at alle kunne gjøre det. Jeg sliter. Jeg får ikke til å improvisere, noe som er veldig irriterende. Olav er kjempeflink til å improvisere. Han trenger bare spille en låt et par ganger så kan han det og spiller som bare det. Jeg skal bli like flink, bare vent!

På vei til gitartimen måtte jeg gå fort. Jeg var sent ute, typisk nok. Etter en stund så jeg Olav gå foran meg. Ok, så da var jeg kanskje ikke så sent ute likevel. Jeg hadde nesten tatt ham igjen, da jeg så han stoppe opp litt. Litt lenger framme hadde en person kommet ut en dør og begynt å gå mot oss. Han ombestemte seg og snudde for å gå tilbake den veien han kom ifra. Hvorfor Olav stoppet opp, kunne jeg godt forstå. Herr Surpomp var den som hadde kommet mot oss. Det jeg ikke kunne forstå, var hvorfor han hadde på seg capsen til Olav, den han hadde tatt fra ham dagen før. Folk er merkelige. Men det som var virkelig merkelig, var at Olav så ut til ikke å bry seg. Han brydde seg ikke om at læreren gikk rundt med capsen hans på hodet. Vel, det får være hans sak. Capsene hans han ingenting med meg å gjøre.

Jeg stilte meg opp ved siden av Olav. Smilte til ham. Han smilte tilbake. Så gikk vi oppover, jeg og Olav, til gitartimen, slik at de andre ikke ville starte uten oss. Jeg tenkte på om jeg noen gang kom til å forstå hvordan Olav tenkte. Men det var nok umulig. Ingen andre enn Olav visste hva han tenkte. Olav var Olav, selv om han alltid kom til å være gutten med capsen for oss på skolen.