Det var kaldt i den lille byen. Gutten med de store, runde brillene tuslet rundt som vanlig. Først en runde rundt den lille parken, så videre rundt hjørnet på det lille bakeriet. Alt i den lille byen virket så lite, men gutten med de store, runde brillene følte seg aller minst. Den varme pusten hans gjorde de iskalde brilleglassene tåkete. Gjennom parken og rundt hjørnet på det lille bakeriet. Den samme runden hver dag. Bare for å komme seg ut litt. De tåkete brillene fikk verden rundt til å virke så tom. Det var det den føltes ut som også, men den lille byen var alt annet en tom. Gatene var fulle av folk. Store og små, men aldri mindre enn gutten med de store og runde brillene. Selv om det var kaldt smilte solen høyt på himmelen. Det frosne gresset knaste da de utgåtte joggeskoene til gutten traff gresset. I begynnelsen bare stirret de. Ingen i den lille byen hadde sett noe slikt før. Et uvanlig vesen med store, runde briller og utgåtte joggesko. Den intense stirringa utviklet seg gradvis til stygge blikk, som utviklet seg til ord og latter. Gutten med de store, runde brillene så ikke ut til å bry seg. Han tuslet bare videre. En runde rundt i parken, så videre rundt hjørnet på det lille bakeriet. Sommer, høst, vinter og vår. Hele året tuslet han rundt med stygge blikk i nakken. De så han til og med ute når himmelen gråt. Han stoppet aldri å gå. Bortsett fra en dag. 

Solen gjemte seg bak de store mørke skyene. Regnet høljet ned som tårer fra en ensom gutt. Som om himmelen hadde fått en ny, gråtende engel. Det lille bakeriet var proppfullt av mennesker. Store og små, men aldri mindre enn gutten med de store, runde brillene. I dette været var ingen ute, bortsett fra gutten selv. Det visste alle. Alle som satt rundt middagsbordet, alle som lå pakket inn i en varm dyne og alle bak bakerivinduet. De visste at de snart ville ha noe å le av. En gutt med store, runde briller og utgåtte joggesko som snart gikk forbi bakerivinduet.  

Tiden gikk og en kald vind blåste gjennom den lille byen. Bak det mørke bakerivinduet var det ingen som lo. Gutten med de store, runde brillene var ikke til å se. De mørke skyene var blitt enda mørkere og vinden dro med seg hat, sorg og ulykkelighet over den lille byen. Den kravlet seg gjennom husveggene og ga folk frysninger. I parken var det ikke en eneste sjel å se. På bakeriet var det ikke et eneste smil å se. En mørk skygge traff bakerivinduet. Et lyst blondt hår og et blendene, vakkert ansikt fikk alle til å snu seg. Det var som om alle hadde fått øye på en levende engel. Det var ingen som lo av henne. Med det lyse blonde håret ble jenta dratt forbi hjørnet på bakeriet. Den kalde vinden gjorde leppene hennes blå som om hun hadde spist blåbær. Regnet traff henne som en bølge av sorg der hun gikk. Uten mål og mening fortsatte hun. Rundt hjørnet på det lille bakeriet og en runde i parken. Hun gikk dit vinden førte henne. Samme vei gutten med de store, runde brillene gikk, men det var ingen å se. 

Jenta som lignet en levende engel hadde gått i flere timer. Regnet høljet fortsatt ned på det lyse håret hennes. Vinden hadde nå ført henne mot havet som lå på enden av den lille byen. Først måtte hun gjennom skogen. Trærne veivet i vinden og kastet mørke skygger over skogen. På veien mot havet fikk jenta øye på en død hare som lå bak et tre. Den hadde nok blitt tatt av reven. Hun lot haren ligge og fortsatte videre. Videre mot nord, der havet lå. 

Det hadde stoppet å regne. Jenta som lignet en engel stod på kanten av berget, over vannet. En svart stjernehimmel hadde sneket seg foran de mørke skyene. Det hadde sluttet å blåse også. Små vanndråper dryppet ned fra det lyse håret hennes og traff den kalde bakken. Det eneste hun kunne høre var sin egen pust. I det hun tittet ned på det stille vannet fikk hun øye på noe. Et par briller lå på kanten av stupet. Forsiktig gikk hun bort og plukket de opp. Runde, store briller. Hun hadde aldri sett noe lignende før. Nysgjerrig tittet hun rundt seg. Hun var helt alene. Det eneste hun kunne høre var sin egen pust. Uten å tenke tok hun på seg de store, runde brillene. Da hun tok på seg brillene kunne hun se alt. Hun kunne se hvorfor det var en ny stjerne på himmelen.