Det var i sommerferien alt dette jeg nå skal fortelle om hendte. Det var en fin sommer med mange fine dager, og vi drog som alltid før til sommerhytta vår i skjærgården. Dagene pleide jeg å tilbringe på stranden nedenfor hytta, Jeg elsket å ligge der å døse mens solen varmet.

En dag jeg lå der, og døste i halvsøvne, kjente jeg noe kaldt og vått på ryggen. Jeg snudde meg fort rundt og så opp i verdens vakreste øyne, grønne og glitrende.
”Unnskyld” sa eieren av de vakre øynene, ”det var virkelig ikke meningen å dryppe vann på deg altså”.

Jeg var målløs, noe så pent hadde jeg ikke sett på lenge, men til slutt klarte jeg å stotre frem et ” det gjør ikke noe”. Vi begynte å snakke sammen, og ble snart godt kjent. Jeg var helt fortapt i denne gutten, han gjorde noe med meg. Hver gang jeg så ham kriblet det i magen min, og timene da vi var sammen var veldig verdifulle for meg.

Vi traff hverandre hver dag denne ferien, vi badet, vi snakket, vi dro inn til byen og vi fisket. Å fiske var hans yndlingssport, jeg hatet det, men jeg følte at jeg kunne sitte i den fiskestinkende båten å fiske resten av mitt liv, så lenge jeg var sammen med ham. Jeg svevde på en rosa sky, sommeren virker helt uvirkelig for meg når jeg tenker tilbake på det som hendte. Jeg følte at jeg var i himmelen, men en dag forsvant han. Han møtte ikke opp der vi hadde avtalt, jeg tenkte at han sikkert hadde blitt syk eller noe, og håpet at han kom dagen etter. Men han kom ikke, ingen kunne jeg spørre heller, jeg kjente jo ikke foreldrene eller noen av vennene hans.

Jeg gikk og ventet og ventet og ble snart trist. Jeg trodde at han ikke brydde seg om meg mer, og ble kjempelei meg. Men en dag da jeg åpnet avisen, lyste en skrekkelig overskrift mot meg. Jeg kunne ikke tro det jeg leste, jeg var i sjokk.
”Joakim (14) funnet død i skogen”, sto det og det var et bilde av ham.

Herregud, jeg hadde jo aldri tenkt at noe sånt kunne ha hendt. Mamma og pappa forstod ikke hvorfor jeg var så lei meg over dette, de visste jo ikke noe, jeg hadde ikke fortalt om ham, Men nå la jeg ut om alt, og byturene, om badingen, om snakkingen og fisketurene i den fiskestinkende båten.

Jeg gikk i begravelsen hans dagen etter, mamma og pappa var med meg. De regnet med at jeg ikke ville klare dette uten noen til å støtte meg. Ingen kjente meg, men jeg presenterte meg som ”hans veldig gode venn”. Selv om det aldri ble noe mer enn gode venner av oss, så var jeg hodestups forelsket i ham. Jeg elsket ham. Jeg kommer aldri til å glemme den sommeren, og Joakim, med de vakreste øynene jeg noen gang har sett.