Han mistet søvnen. Fikk ikke sove. Han lå der med ansiktet mot veggen hver natt, og det hendte han tenkte: Hvem er de andre? Hvorfor later de som om de har funnet seg til rette i denne gåten? Det er noe sykt ved den selvfølgeligheten de utstråler når de børster flass av kragen, tenner en sigarett, eller simpelthen bestemmer seg for å spise en plomme.

Så enkelt er det nemlig ikke. Det er han overbevist om. Det må ligge noe bak. På en eller annen måte må det ligge et skjult mønster i våre gjerninger og opplevelser. Ikke nødvendigvis noe som gir mening, men noe som er helt og holdent virkelig. Udiskutabelt.

Slik lå han og tenkte. Klokken ble både fire og fem, og enkelte ganger sto han opp og så ned i den trange bakgården der blålyset sto mot de slitte fasadene. Av og til fikk han det for seg, at hele verden sov. At han var den eneste som våket. At det var han, som gjennom sin bevissthet holdt det hele sammen. Og ikke bare menneskene, de som lå under sine dyner eller gikk i gatene, elsket eller sloss, men selve verden, hele det voldsomme mineralriket med fjellkjeder, og oseanenes uendeligheter, plantenes forunderlige verden av støvbærere, stengeler og bladverk. Og jordens dyr! Også de hvilte i ly av hans bevissthet; de ble simpelthen født i mitt våkne blikk. Kuer og snøleoparder, coalabjørner, giraffer og veps.

Det var et voldsomt ansvar.

Av og til besvimte jeg utpå formiddagen, og alt gikk til grunne.
Jo. Vi føder verden. Om og om igjen føder vi verden. I hvert fall føder han sin verden- så får heller de andre holde på med sitt. Han gjenoppstår fra nattens eller dagens drømmeløse død, og føde seg selv. En stemme sier fra hodet hans: trekk hånden in under dynen, det er så kaldt i rommet. Og så gjør han det! Armens muskler adlyder hjernens impulser, og hånden trekkes inn i varmen. Her er en seng. En vegg, nei fire. En dør fører mot nye rom, videre mot gaten, byen, verden. Og der på gulvet står sannelig en ødelagt vekkerklokke og driver ap med tiden. Den står der, så hvit og sort, og med viserne på seks på halv fem. En annen natt med blod piskende mot ruten, stanset jeg tidens tikk og takk med et veltrent slag. Presis klokken halv fem.

Han sto opp av sengen, gikk mot vinduet, og kikket ut. Det var overskyet og litt regn, så egentlig ut som om det blåste litt også. Han lurte på om været var avhengig av ham det også, om det var dårlig var ute fordi han kom til å ha en dårlig dag. Men på en annen side, han hadde hatt dårlige dager på solskinnsdager også. Kanskje det var den eneste tingen i verden han ikke kontrollerte med sinnet sitt?

Ja vell, alt kan ikke være perfekt, tenkte han.
Vell, hva skulle han gjøre ut av denne dagen? Skulle han, dra ned til benken sin nedi gågata, sitte der og gi brødsmuler til fuglene, slik som han pleide? Ja med 20millioner i banken har man vell egentlig ikke noe annet å ta seg til.

På veien ned til benken, som han for øvrig hadde døpt ”Santa Maria” og fått hengt opp et skilt med sitt navn på, stakk han innom bakeren for å kjøpe litt brød som han skulle gi til fuglene. Der var alt som det pleide, bakeren, som han aldri hadde fått med seg navnet på, stod å ”lekte” med brøddeigen, og gamle herr Olsen satt med avisa og morgenkaffen og hilste med et lite løft på fingeren.

Han kom ned til ”Santa Maria”, satte seg ned, og begynte og bryte opp brødet, for deretter å kaste det til de ventende duene. Han hadde gitt navn til dem etter at han hadde vært er en del ganger; Roger, Harry og Lorang, fra ”Ringenes Herre”, en utmerket bok av J.R.R.Tolkien han hadde lest for en stund siden.

Ettersom om brødet begynte å ta slutt, begynte han å tenke over hva han hadde fått ut av livet sitt; han ble 24år forrige måned. Han hadde ingen spesielle uvenner, hadde en del gode venner, mange bekjente, damer hadde det heller ikke vært så smått med. Han hadde blitt oppvokst i en middelklassefamilie, faren var sivilingeniør og moren var hjemmeværende, en god barndom. Han hadde opplevd det aller meste her i livet, bortsett fra ekteskap, noe som for øvrig gav ham frysninger helt ned til tærne. Ja for ikke å glemme at han vant 25millioner i lotto som 19-åring. Akkurat det hadde forandret livet hans noe helt enormt. Men dette var fremdeles ikke den største opplevelsen hans, ikke hans første samleie heller, men da han hadde klart og overbevise noen kristne om at det ikke fantes noen gud. Det var det beste han noen gang hadde opplevd, og han tvilte på at noe kom til å slå det.

Dette med at alt var avhengig av ham, hadde han kommet fram til, etter grundig tenking, i en alder av 17år. Men hva nå, det var bare en opplevelse igjen han kunne komme på som måtte prøves ut. Han og kameratene hans hadde tenkt over dette lenge, og kommet fram til at det ultimate ”kick” måtte være å ta livet av seg selv.

De hadde blitt enige om at dette skulle gjøres. Alt de hadde og gjøre nå, var å finne ut hvordan hver enkelt av dem skulle gjøre det. Det hadde aldri vært neoen tvil blant gjengen, Per og Ole hadde allerede gjort det. Per, ved å kjøre i 270km/t inn i en betongvegg, knust til det ugjenkjennelige, Ole ved å styrte et fly rett nedover til det traff ”noe”, han traff et kjøpesenter og tok med seg 20-30 andre inn i døden.

Selv, stod han i valget mellom å hoppe ut ifra en bro, eller hoppe i fallskjerm uten fallskjerm. Det var bare Nils som ikke hadde funnet på noe enda. Etter å ha tenkt lenge over det, valgte han broa. Tid og sted, skulle han avtale med Nils.

De møttes dagen etter. Nils hadde bestemt seg nå, han skulle tenne på seg selv ved hjelp av bensin og fyrstikker, midt i gågata! Han fortalte Nils om sin ide, Nils mente det hørtes gøy ut og angret på at han ikke hadde tenkt på det før.

De bestemte tidspunkt og sted. Nils melte seg til å gå først, onsdag, kl.13.00 midt i gågata. Han, onsdag kl.19.00 ved Bybrua. Han hadde bestemt seg for å se på Nils når han gjorde det.

Det var et syn uten like, dette kom opp på en god andreplass på gledestabellen, det var ikke noen glede ved å miste Nils som venn, men å se et menneske brenne opp på nært hold i virkeligheten.

I halv seks tiden, gikk han ut mot brua. Satt og stirret ut over havet i et kvarters tid, før han gjorde seg klar. Han hadde ikke lagt igjen noe brev eller noen ting til foreldrene, bortsett fra et brev som gav dem all makt over tingene hans.

Vissheten om at han bare hadde sekunder igjen å leve, fikk ham til endelig å lukke øynene mot saltvannet. Idet han kastet seg fra det høye bruspennet hadde han riktignok følt et streif av frykt, men da han traff fjorden etter det luftige spranget, gjorde det ikke vondt. Antakelig brakk han begge armene. Hendene lyste gråhvite i en fremmed vinkel. Mot sin vilje hadde han forsøkt å ta noen svømmetak. Det nyttet ikke. Armene var ubrukelige i den sterke strømmen. Likevel kjente han ingen smerte. Snarere tvert imot. Vannet omsluttet ham med en varme som forbauset ham. Han kjente et drag mot dypet som fikk ham til å døse av. Mannens jakke duvet rundt kroppen; en mørk, slapp ballong mot et enda mørkere hav. Hodet duppet som en forlatt bøye, og han hadde omsider sluttet å trå i vannet. Det siste registrerte, var at det var mulig å trekke puste under vann. Følelsen var ikke engang ubehagelig.