De flyter igjennom meg som en stor smerte eller som en stor glede. De er alltid der. Uansett. Uansett om jeg er glad, lei meg, irritert, sur eller fornøyd.

 

De er der alltid, hele tida. De flyter rundt inn i meg. De hører til der. ,,De” har visst et navn. ,,De” heter følelser.

 

Hvordan man skal forklare følelser er vanskelig. De er så mye, like mye som de er ingenting. De er en del av meg, men samtidig er de sin egen herre. De er alltid der, men de er ofte så undertrykte at jeg ikke vet at de er der.

 

Jeg er ganske sikker på at alle har blitt lei seg en eller annen gang. Det er ikke alltid like lett å undertrykke følelsene sine. De blir derfor ofte vanskelig å skjule når man blir lei seg. Selv om man hadde klart det, altså å undertrykke følelsene, hadde de kommet tidoblet tilbake. Når man minst forventer det. Plutselig eksploderer de. Man har ingen sjans. Ingen sjans til å klare å skjule følelsene. Ingen sjans til å klare å kjempe imot dem. Man fylles av en slags indre ,,ro”. Føler at man ikke er del av verden rundt seg.

 

Jeg har opplevd mye, som i gjennom tiden har gjort meg veldig trist. Jeg har ofte lurt på om livet er verdt all den smerten det fører med seg. I det siste har jeg begynt å lene meg mer over på nei-siden. Det slutter liksom aldri. Jeg tror jeg snart ikke orker mer. Jeg er lei av all den dritten, jeg er lei av å føle meg elendig til en hver tid. Det kommer aldri til å slutte.

 

Hvorfor skulle han slutte? Han har ikke noen grunn til det. Det er jo ikke som om han har en samvittighet. Han viser den ihvertfall ikke men det gjør vel ingen som er som han.

 

Det er sikkert en del av imaget eller personligheten som de må ha for å være sånn. Kanskje det finnes til og med skrevet ned som en regel: ,,Du skal til en hver tid unngå å vise følelser!”

 

Ikke vet jeg. Jeg er ikke han. Jeg er offeret, tror jeg. Er jeg ikke det? Har jeg kanskje gjort noe som fikk han til å tro at jeg ville dette her? Jeg vet ikke! Jeg vil ikke ,,dette”.

 

Jeg har lyst til å rope til han: ,,la meg være”. Jeg har lyst til at han en morgen lar være å stå opp. At han aldri våkner opp igjen. For da blir jeg fri. Fri til å gjøre alt jeg har lyst til. Uten å være redd for han. Han bestemmer over meg. Jeg er marionetten hans. Jeg er bare det fordi jeg er redd. Redd for han. Redd for at han blir verre, fælere, styggere og ondere enn det han er nå. Selv om det er vanskelig å finne ting som er verre, fælere, styggere og mer ondskapsfulle.

 

Det skjer når mørket har tatt over. Når mørket har tatt makten fra lyset. Når mørket har klart å ubevæpne lyset. Det sker når jeg er helt forsvarsløs, når jeg er mest sårbar. Det skjer når jeg minst forventer det.

 

Det var på begynnelsen det. Nå ligger jeg og venter. Klarer ikke å sovne.

 

Han er mye sterkere enn meg. Jeg prøver å kjempe imot. Selv om jeg vet at det ikke hjelper. Jeg sparker og slår uten at det hjelper.

 

Han bare ler. Ler fordi han vet at han er sterkere enn meg. Ler fordi han vet at han har makt over meg, vet at jeg gjør alt han ber meg om. Nå orker jeg ikke mer. Skal jeg gjøre det? Eller skal jeg ikke? Skal jeg tørre? Er det verdt det?

 

Natten er på vei. Mørket holder på å vinne over lyset. Jeg ligger våken, som vanlig. Klarer ikke å sove.

 

Han kommer inn. Jeg legger hånden under puten og leter etter den. Han går inn mot senga. Jeg gjør meg klar. Nå står han ved siden av meg. Jeg trekker kniven fram. Kjenner blodet sprute overalt.

 

Jeg er fri.