Det var et tomt sted. Hvor følelsene banket og varme strømmer av ord flommet over og blandet seg meg tårene. Store hvite blomster dekket rommet. Det tette luften sved i nesen. Regnet utenfor klasket mot rutene. Dro seg nedover og laget fosser. Skyene var tunge og mørke, og de duvet over bakken som et trykk mot jorden. Hun tenkte at nå begynner det snart å tordne. Øynene hennes gled over rommet. Hun hadde glemt paraplyen. Håret hadde blitt vått. Det klistret seg til pannen og ansiktet hennes. Hun var kommet for sent. Etter de andre, kanskje med vilje. Hun satt helt bakerst.

Hun hadde lest om det i avisen. Lest ordene, sett bildene, lest tankene. Hun gråt ikke. Ikke nå lenger. Hu hadde et tomt hull på innsiden. Hun så det lyse håret helt forrest. Hun så henne. Ikke at det gjorde noe, hun kunne bare ikke forstå hvorfor. Hun ville ikke forstå hvorfor. Hun kunne ikke egentlig tenke seg hvorfor de ville være her i det hele tatt. Hun ville gråte. Men hver gang hun tenkte at hun skulle, ble hullet i magen større. Hun visste ikke hvorfor. Hun prøvde å forstå, men klarte det ikke. Hun grøsset. Det var kaldt. Hun la håden over magen. Kikket oppover. Hun så alt. Ingen hadde sett henne. Hun visste at han hadde elsket henne.

Hun satt helt stille. Sang forsiktig. Regnet hadde stoppet. Vinden pustet og peste langt innover i trærne utenfor. Blåste bladene mot vinduene. Hun kjente en varm tåre nedover kinnet. Hun la hendene over magen og lente seg forover mot benken foran. Det var mørkt. Bare litt lyst som flakket gjennom rommet og fanget sorgene. Stille ble alle ting gjort. Stille falt alle tårer. Sakte reiste alle sammen seg. Hun senket blikket, ville ikke la andre se tårene hennes. Ville ikke vise det. Ville ikke godta. Det var ikke sånn det skulle være.

Jeg så flammene i øynene hennes. Så hvordan blikket hennes brant seg fast i meg. Kneblet meg og holdt meg nede. Og alt skjedde inni hodet mitt. Hun visste ikke hvem jeg var. Visste ingenting om meg. Visste ikke hva jeg hadde gjort. Hun visste ikke at jeg så han for meg og tenkte at hun ikke hadde fortjent han. Når hun gikk forbi meg. Først, før alle de andre. Smilte hun til meg og smilte til babyen inne i magen min. Og jeg tenkte at hvis hun visste hvem jeg var ville hun aldri smilt. Jeg senket blikket mitt igjen, lot som jeg ikke så henne. Jeg holdt over magen min. Beskyttet meg.

Masken falt. Jeg gled stille ned i gresset. Vannet sugde seg inn i klærne mine. Hun stod over meg og skrek til meg. – Jeg hater deg! Nå brant blikket hennes. Det brant seg fast i huden min. Hun slo meg med flat hånd. Kalde tårer rant nedover fjeset hennes. De mørke øynene lynte og skrek av hat. – Du lyver! Det er ikke sant! Jeg reiste meg. Gikk sakte mot henne. Jeg følte han nær meg. Hørte stemmen hans.

– Jeg har fortalt henne. Jeg gikk nærmere henne. Så henne rolig inn i øynene.

– Hvis du ikke tror meg, hvorfor hater du meg da? Du visste at, men ikke hvem. Han fortalte det til deg, gjorde han ikke? Jeg lente meg ned mot skulderen hennes. Holdt henne fast inntil meg. Hun vred seg. Prøvde å komme løs. Så hvisket jeg inn i øret hennes. – Han elsket meg, fortalte han deg det?