Han satt og kikket ut trikkevinduet. Utenfor passerte trikken det siste stoppet før stoppet som Helena skulle gå av på. Plutselig merket hun at han så på henne. Hun prøvde og ikke møte blikket hans, men de klare brune øynene som kunne tilhørt en sulten ulv, var som klistret fast til hennes egne middelhavsfargede øyne som kunne tilhørt en perfekt kattunge. Det platinablonde håret hennes så nesten hvitt ut i forhold til hans beksvarte hår, og det samme med hudfargen.

Han begynte å stirre på henne. Det var som om øynene hans gravde seg lenger og lenger inn i henne, og til slutt kom de frem til et sted de helst ikke skulle komme frem til. Stillheten i trikkevognen var i ferd med å eksplodere. Den presset kroppen til Helena sammen, nesten som en slags klaustrofobi. Hadde det bare vært ett til menneske her. Kun en person til. Det hadde vært så mye mer betryggende, men uheldigvis var det bare de to om bord på den mørke trikkevognen. Kanskje hun var paranoid, kanskje ikke.

De mørke, dype øynene gjemte seg bak den beksvarte luggen som igjen var godt gjemt under en godt brukt og utvasket svart hettegenser. Utenfor de trange trikkevinduene kunne hun skimte deler av bydelen Grønland. En av Oslos bydeler hun overhodet ikke likte å befinne seg i på nattestid. Utenfor så hun en blond jente som gikk hånd i hånd sammen med en mørk, høy mann. Mannen så snill ut. De så lykkelige ut.

De var halvveis nå, det visste hun. Det var bare to minutter igjen av trikketuren som hadde vart i en halv evighet. Hun prøvde å tenke ut mulige måter å rømme fra en voldtektsmann. Var det best å angripe han, eller skulle hun spille død? Herregud så redd hun var. Hun fant fram mobilen fra vesken sin og tastet inn bestevenninnen sitt nummer, bare for å ha noen å snakke med på veien til kjæresten. Da hun hørte plinget som fortalte at dørene var åpnet, så hun for seg hele livet sitt i revers. Var hun riktig heldig og overlevde denne korte spaserturen hjem, skulle hun aldri dra hjem alene fra byen midt på svarteste natten. Aldri.

Hun hørte det hun hadde fryktet mest av alt denne trikketuren. Skrittene hans økte tempoet i samme takt som hennes. Hun hadde aldri følt adrenalinet pumpe så kraftig igjennom kroppen som nå. Det hele var som hentet ut fra en film. En slik film der to kjekke etterforskere skal undersøke drapet på en over gjennomsnittet pen jente, som ble drept og voldtatt av en gal seriemorder.

En kraftig hånd tok et solid grep i den skjøre skulderen hennes. Hun skvatt til, men ikke så mye som forventet. Hånden var varm, og full av omsorg. Dette kunne ikke være hånden til en seriemorder eller en voldtektsmann, tenkte Helene. «Du glemte håndvesken din, det var ikke meningen å skremme deg» Sa han med en mild stemme, nesten som en frisk sommerbris som er i ferd med å forsvinne opp i skyene. Hetten hadde han byttet ut med en flott, mørk hårmanke. Øynene kunne ikke lenger ha tilhørt en ulv, men en hundevalp som vet at den har gjort noe galt og venter på kjeft. Han sprintet inn igjen i trikken uten at Helene fikk takket han for hjelpen. Han så heller ikke på henne da hun stod under en gatelykt og måpte ut i luften. Han bare satt der og så ut trikkevinduet, som om det var en helt hverdagslig ting for ham.