Oslo. Hva faen? Pakkiser, gulinger, svartinger. Jævlig uflaks. Av alle land de kan flytte til, så ender de opp her. Akkurat her liksom. Til fuckings Norge. Helt fra de digge varme landene de faktisk reiser vekk i fra, så havner dem oppi dette drittværet. Helvete. Kan ikke skate her engang! Jeg reiser meg og går mot døren. ”Takk for kebaben”.

Skoene er allerede våte. Det tok to minutter. Noen ganger lurer jeg litt på hvorfor jeg bruker dem. Kalde og helt jævlig å gå i. Vel, de er jo litt kule å se på. De er billige. Å gå med de møkkete skoene nedover Karl Johan skader ingen. De skader ikke uteliggerne noe særlig, eller de forpulte politikerne rundt i svingen. Eller jo. Skoene skader meg.

Blondinen gir meg et litt oppgitt blikk. ”Ja, og hvordan vil du ha det?”. ”Jeg vet ikke, rufs det litt til”. Hun nøler. Hånda hennes tar et skikkelig tak. Det gjør litt vondt. ”Sitt helt rolig nå”. Hun smiler, og etter ti minutter er det gjort. Jeg ser rett inn i mine egne grønne øyne. All det brune håret har vært i veien før. Nå er det kort og rufsete. ”Vel, kjekkas. Det blir 200”.

Det er skittent. Ukontrollert gynger kroppen min frem og tilbake. Stillhet. Sykt deilig. Sakte dør lyset ut. Et sekund føler jeg harmoni. Jeg må smile. Hva om denne følelsen hadde vart for alltid? Alt stopper opp. Skjelletter og griske griser drar meg vekk fra mitt nirvana. Jeg sitter og ser ned på gulvet. Sand. Trenger seg inn overalt. Man blir aldri kvitt sand. 

Frisk luft. Sollys. Endelig. Nedover veiene er det kunst overalt. Adrenalinet pumper. Kroppen rister. Ikke et eneste menneske er å se. Jeg setter den rolig ned. Så vakker den er. Min beste venn. Skoene plasseres på brettet. Et lite spark, så er vi i gang. Oslo skal få nye farger i dag.

Vinden finner veien gjennom hullene på buksa. Det er lenge siden sist. Jeg hopper av fortauet. Nå er det ren fart som gjelder. Hettegenseren blåser til alle kanter. Den grå vesken kaster seg bakover. «Du kjører alt for fort!». Tårer samler seg i øynene. «Hey, stopp!». Farten er sjuk. Jeg bryter lydmuren. Plutselig blir alt stille. En ildkule av lys kastes mot meg. Hva i helvete? Balansen forsvinner. Jeg flyr for faen.

«Gutt, de kommer etter deg, løp for faen!». Det kommer noen mot meg. En hel gjeng. «Hvem da?». «Bahos, din potet, politiet!». Politiet? Hode mitt. Jeg ligger på fronten av en knust bil.  Knust glass. De løfter meg opp. Ser på meg litt. «Her brettet dit, kamerat». Lyden av sirener. Purk.

Lyden tar meg igjen. Sollyset har forlatt meg. Kvelden er lyst opp av blått lys. Meg kan de aldri ta! Ikke nå. Først må jeg få en ny time hos frisørdama. Farten øker. Glimt av farger på betongveggene forfører synet mitt. Grafitti. Alle disse menneskene har stått og brukt tid på denne kunsten. De nærmer seg. Dårlig tid. Fort stopper jeg opp, graver i sekken og finner frem boksene. Et tungt pust så setter vi i gang. Den skrikende lyden gir meg gåsehud. Politibilen er rett rundt svingen. Det blir bra. Faen så bra.

«Slipp spray-boksen, omgående!». Jeg snur meg. En mann. I uniform. «Jeg sier det ikke to ganger!». Det er bare litt igjen. Kan ikke stoppe nå. Veggen fylles opp, det er noe av det beste jeg har sett. Skoene er fulle av vann. Kaldt. Håret er ikke rufsete lenger. «Du har bedt om det, din lille drittunge». Faen som den jævelen skriker da. Et skikkelig smell treffer meg i bakhodet. Jeg er nede. Paddeflat. Stillhet. Sykt deilig. Sakte dør lyset ut. Et sekund føler jeg harmoni. Jeg må smile.

Bahos = Pakistansk for politi.