Før jeg viste ordet av det, gikk døren opp og inn kom han, Marius. Den gyllenbrune kroppen hans stod i ett med det lyse blonde håret, og de havblå diamant øynene hans skinte mer enn noen gang tidligere. Jeg hadde en vond magefølelse, men samtidig var det noe inni meg, som strakte seg mot han.
- Sovet godt? Spurte han med en nysgjerrig, men rolig stemme. Dermed bare smilte han. Han smilte, akkurat som om alt var i sin skjønneste orden. Han smilte mer enn jeg noen gang har sett tidligere.

Det ble mandag, og helgens gjerninger kom ikke ut av hode. Men uansett hvor vanskelig virkeligheten føltes, måtte jeg på skolen som alle andre. Jeg krabbet meg opp av sengen, akkurat i tide til å rekke en kjapp dusj. Få minutter senere tikker det inn en melding på mobilen, det var ingen andre enn Rebecca som ville informere om at hun var innenfor dørkarmen min om et par minutter. Rebecca er et godt eksempel på uttrykket perfekt. Hun er høy, tynn og har et sjokolade farget hår som står til noen nydelige grønne øyne. Og en liten søt nese midt i smørøyet, prikken over i?en i følge de fleste. Hun er jenta som har alt, dermed sakt Marius og.

En drøy halvtime senere var vi begge på vei til skolen, og spørsmålet jeg hadde ventet på kom inn i bildet.
- Hvordan var helgen din? Spurte Rebecca med en nysgjerrig stemme. Det stoppet opp innvendig, og jeg måtte fort finne på noe å si. Jeg kunne jo ikke fortelle henne at jeg hadde fått kjæresten hennes til å være utro, med meg. Hennes egen bestevenn, eller?
- Jeg var på familiebesøk hos besteforeldrene mine. Kom det svakt ut av munnviken min.
- Jeg skjønner ikke at du gidder å være med de gamlingene der. Sang hun ut litt uten å tenke seg om, men byttet tema like etter. Dermed var alt i sin skjønneste orden for min del. Nok en gang spurte jeg meg selv hva jeg holdt på med. Ikke bare hadde jeg gått bak ryggen til bestevenninnen min, nå hadde jeg jugd henne opp i ansiktet også. Hva er det jeg holder på å bli til? Sannheten burde ha vært på bordet for lengst.

Ukene gikk, og det begynte å nærme seg en måned siden den uheldige hendelsen. Marius, og Rebecca, som den gang var hans kjæreste, er ikke det nå lenger den dag i dag. Han brukte unnskyldingen som de alle bruker, "har mistet følelsene". Marius har jeg verken sett eller hørt noe fra på lenge, og hun vet fortsatt ingenting. Vi har også begynt å miste litt kontakten. Jeg hater å innrømme det, men ingenting kommer til å bli som før. Etter at det ble slutt mellom dem, har jeg prøvd så godt jeg kan å legge fortiden bak meg. Men det er akkurat som om det er noe som plager Rebecca, for hver gang jeg spør om hun vil være med å finne på noe, er alt jeg får tilbake bare en kald hånd. Hva er det hun vet, som ikke jeg vet?

Tiden bevegde seg videre, og vinteren snek seg på. Kveldene begynte å mørkne, og morgenene ble til en frostdans av engler. Jeg var få skritt i fra utgangsdøren på vei til skolen, men ble ventende i yttergangen på Rebecca. Jeg ventet, og ventet. Tiden bevegde seg fortere, og det var knappe fem minutter igjen til skoleklokken ringte inn til første time. Jeg hadde prøvd alt i fra meldinger til ringing, men uten nytte. Jeg burde ha skjønt det tidligere, hun kom ikke. Dermed var det ikke annet å gjøre enn det jeg burde ha gjort fra begynnelsen, gå til skolen.

Da jeg rundet siste hjørnet inn mot skolegården, hørte jeg en spydig latter nærme seg. Jeg kunne ikke tro mine egne øyne av hva jeg så. Det var Rebecca og Victoria. Er det noen jeg aldri hadde sett for meg som venner, er det virkelig de to. I alle år fra Rebecca lærte å snakke, har hun baksnakket og misslikt den jenta. De kom nærmere, men ofret ikke ett blikk mot meg, selv om jeg viste godt at de var klar over at jeg stod der.

- Rebecca! Ropte jeg etter henne, men uten nytte. Hun snudde seg ikke, selv om jeg vet godt at hun hørte meg. Jeg ble stående å se i retningen dem forsvant. Plutselig var jeg alene og jeg kjente en vond følelse i magen av at alt vrengte seg.

Skoledagen ble ikke noe bedre senere, og endelig ringte skoleklokken ut for siste gang, og hjemveien var i vente. Jeg hadde ikke snakket med Rebecca i hele dag. Hun ville ikke en gang se på meg. Viste hun det? Selvbildet befant seg i grøftekanten, og jeg tvilte på at ting kunne bli stor verre, men der tok jeg feil. Jeg gikk alene hjemover, men plutselig merket jeg en skygge foran meg. Selvfølgelig var det noe av det siste som manglet, Marius. Han så på meg, og smilte. Denne gangen smilte jeg og. Plutselig kjente jeg armene hans rundt meg, og det var herlig å kjenne varmen hans igjen. Jeg får vondt av å tenke på det, men jeg hadde savnet han. Det var så lenge siden. At en klem kan bety så mye, er vanskelig å forstå. Jeg ville virkelig ikke slippe han. Men helt uventet dyttet han meg vekk, og så meg inn i øynene. Han tok hånden sin forsiktig opp mot ansiktet mitt, og strøk meg forsiktig over håret og fortalte at han hadde noe å fortelle meg.
- Jeg skal flytte til utlandet. Sa han, og det kom en kald bris over stemningen. Han sa forvell, og forsvant ut i vintertåken.

Når det gjelder uttrykket å grave sin egen grav, tror jeg aldri noen har gravd dypere enn meg. "Flytte", ordet gikk i runddans igjennom hodet mitt mens jeg lå som et lik utover sengen. Det kan virkelig ikke være sant, tenkte jeg. Jeg hadde virkelig sett Marius for siste gang. Jeg bestemte meg for å prøve å tenke på noe annet, selv om det ikke kom til å bli det letteste. Dermed kom jeg meg opp av sengen og ned i datakroken på andre siden av rommet. "En ny melding", dukket opp på skjermen foran meg. Det var Rebecca.
- Unnskyld meg, men hvem tror du at du er? Sa hun på en spydig måte. Jeg viste ikke hva jeg skulle svare med det første, men bestemte meg for å virke litt selvstendig tilbake.
- Det vet du utrolig godt. Sa jeg uten å angre.
- Si meg ærlig, hvordan kunne du? Jeg trodde vi var bestevenner.
- Hva mener du? Spurte jeg, og merket at svetten begynte å komme.
- Ikke spill dum. Du vet utrolig godt hva jeg mener. Ikke nekt for at det ikke er noe mellom deg og Marius. Han sa det selv. Jeg skjønner ikke hvordan du greier det. Hvor er den du en gang var? Du er falsk, og ikke minst en utrolig dårlig venn. Er glad for at jeg er ferdig med deg.
Alt stoppet opp, og jeg fikk en grøssning gjennom hele kroppen. Hun hadde aldri snakket slikt til meg før. Men hva hadde jeg regnet med? Hun har tross alt rett. Rebecca fortsatte å skrive.
- Du aner ikke hvor skuffende det er å høre sannheten fra alle andre, enn den du mest hadde regnet med å høre den fra. Jeg vet du aldri var hos besteforeldrene dine den helgen. Sa hun, og logget av. Dermed var hun vekk innen jeg rakk å svare. Jeg satt helt taus og kikket inn i dataskjermen. Setningene hennes gikk om og om igjen i hodet mitt. Og jeg lurer på det samme som henne, hvordan kunne jeg? Og hvorfor har Marius sakt at det er noe mellom oss? Det er mer enn jeg vet hvertfall. Vil ha han som venn, men etter den dumme hendelsen vår tidlig i høst, vil jeg ikke gjøre flere av dem. Dessuten tviler jeg på at jeg noen gang kommer til å se den gutten igjen, tenkte jeg og kjente at det stakk i magen samtidig.

Skoledagene fremover ble uten tvil noen av de verste jeg har opplevd. Rebecca og Victoria hadde tydeligvis delt med hele skolen hvilken "forferdelig" person jeg var. De var så hånd i hanske nå, dermed var jeg ikke annet enn alene. Venneløs. Alt som skjedde i livet mitt, var depresjon. Jeg gjorde ikke annet enn å ligge hjemme å surmule, og tanken på å gi opp alt sammen hadde streifet meg opp til flere ganger. Jeg kjente begeret var fult, og tårene presset på. De rant, som en ung og vill foss. Men jeg tok meg fort sammen, tørket tårene fra kinnet og trakk pusten dypt. Skrittene mine bar meg tungt ned trappen til garasjen, og jeg fant frem er tau. Verken for tykt, eller tynt. Jeg følte alt var så meningsløst, og fant en arbeidskrakk lenger inn i garasjen. Jeg satt meg ned på den i en evighet. Og tenkte på ansiktsutrykket til Rebecca første gangen jeg så henne med Victoria og jeg husket tilbake på helgen med Marius. En tåre kilte seg forsiktig ned langs kinnbenet mitt, og jeg stilte meg på krakken med tauet rundt halsen. Rommet var fylt med en ubeskrivelig atmosfære, trist og kaldt. Jeg kjente noe i meg sparket vekk arbeidskrakken, og tauet strammet til. Det svartnet, og alt ble stille.