Vi våknet av at det smalt i ei bildør,

og like etter hørte vi tramp av støvler i trappen….

…… Mannen min og jeg kom oss opp av feltsengene og fortet oss med å kle på oss.

De bestemte trampene kom nærmere og nærmere.

Hjertet slo fortere og fortere jo nærmere trampene kom.

Vi hadde endelig fått på oss klærne, da det plutselig ble stille – helt stille!

Hjerteslagene var det eneste vi kunne høre.

Vi ventet uten å puste.

Hvorfor var det plutselig blitt så stille?

Svaret fikk vi straks etter da 4 av Hitlers uniformerte menn kom brasende inn med våpen hengende over skuldrene og køller i hendene.

De tok tak i mannen min på den mest brutale måte, og tok handjern på han.

Jeg prøvde å holde han tilbake, men da slo en av soldatene meg så i fjeset, at jeg falt ned på gulvet.

Det siste jeg kjente var den brennende smerten, så ble alt svart.

Ute var hele gaten pakket inn med snø.

  Da jeg hadde kommet til bevissthet igjen hadde det vært helt stille i huset.

De uniformerte mennene hadde tatt mannen min med seg, og nå visste jeg ikke hvor han var, eller om han i det hele tatt var i live!

Det verste var at jeg ikke kunne gjøre noe, prøvde jeg meg på noe, ville jeg blitt drept. Det er helt sikkert.

Men jeg hadde en liten stemme inni meg som sa at jeg ville finne mannen min hvis jeg prøvde.

Og det gav meg mot.

Derfor var jeg nå ute på gaten, tenkte på hvor mannen min kunne være.

Noen av de jødiske naboene mine hadde en gang hatt det samme besøket som meg, og de fortalte meg at soldatene hadde tatt sønnene og mennene deres til et slags fengsel ute ved kysten, men de visste ikke om de fortsatt levde, og ikke turte de å finne det ut heller.

Men det var jeg fast bestemt på at jeg skulle!

Jeg kunne ikke dra ut etter klokken ni om kvelden for da patruljerte soldatene utenfor husene i trailerne sine, og hvis de så noen utenfor husene ville de angripe dem med én gang.

Derfor drog jeg ut tidlig om morgenen.

Med mat og varme klær var jeg nå klar til å finne mannen min, og ta han med tilbake!

Ute var det kaldere enn jeg hadde trodd, men jeg holdt motet oppe.

Jeg vasset med snø opp til knærne og tunge snø klumper hang seg fast i det lange skjørtet mitt.

Plutselig hørte jeg fly langt borte!

- Å, nei, tenkte jeg, nå vil jeg bli oppdaget!

Jeg løp det forteste jeg kunne bort til et lite skogholdt, men jeg snublet hele tiden i det lange tunge skjørtet.

Jeg begynte å få panikk, og flyet kom bare nærmere.

Jeg ble nesten oppdaget, men jeg klarte akkurat å komme meg i sikkerhet under alle trærne før jeg ble det.

Jeg pustet lettet, men skjelven ut.

Sola stod midt på himmelen og jeg befant meg fortsatt i det lille skogholtet.

Jeg spiste noe av maten jeg hadde tatt med meg. Det mettet godt.

Men jeg kunne ikke sitte der lenge. Jeg måtte videre.

Jeg husker ikke hvor mange dager jeg brukte for å komme ut til kysten, det eneste jeg hadde i tankene var mannen min.

Vinden begynte å bli sterkere og sterkere. Det var et tegn på at jeg nærmet meg målet. Kysten!

Jeg hadde fått masse informasjon fra naboer om hvor jeg kunne finne dette fengselet.

Lenge måtte jeg lete, men jeg fant det. Jeg fant det!

En stor, mørk murbygning reiste seg høyt opp av bakken.

Utenfor gikk det bevæpnede vakter.

Jeg gjemte meg bak noen busker som stod opp på en skråning, sånn at jeg kunne se ned på fengselet uten å bli oppdaget.

Hva skulle jeg gjøre nå?

Spørsmålet gjentok seg gang på gang inni hodet mitt.

Jeg kunne jo ikke akkurat bare bryte meg inn.

Nei, jeg måtte nok finne en annen løsning, men hvilken?

Jeg måtte i alle fall vente til mørket kom.

Mørket kom fort. Fortere enn jeg hadde trodd.

Jeg sneik meg forsiktig ned skråningen, men steinen jeg stod på klarte ikke holde meg lenger og jeg rullet ned hele skråningen.

Det ble et forferdelig rabalder og jeg var sikker på at nå var jeg oppdaget, men lykken var med meg også denne gangen.

Et rådyr kom til syne på toppen av skråningen, og soldatene trodde at det var det som var grunnen til alt bråket.

Jeg fortsatte å snike meg bortover mot fengselet da jeg plutselig så noen kaste ut tøystykker som var bundet sammen til en lang remse.

En høy person, sannsynligvis en mann, kom klatrende ut av vinduet.

Jeg stirret på personen som hadde litt problemer der han klatret nedover den bratte mur veggen.

Kunne det være mannen min som prøvde å rømme?

Jeg gikk litt nærmere for å se bedre, og jo…var det ikke den kjære mannen min som stod der?

Vi så hverandre dypt inni øynene, og kjente at et tomrom ble fylt opp.

Vi klemte hverandre og kysset, plutselig hørte vi de samme bestemte trampene som den kvelden da vi ble atskilt.

To soldater kom tilsyne.

Da de så at mannen min prøvde å rømme rettet de våpenet mot han og fyrte av!

Jeg skreik og satte ned ved den livløse mannen min.

Gråtende så jeg opp mot de to soldatene.

Soldaten som hadde skutt mannen min holdt fortsatt våpenet sitt oppe og rettet det nå mot meg.

Jeg så fingeren sakte trykket avtrekkeren ned………

…………noen av elevene snufset og tørket tårer etter at læreren var ferdig med denne historien om en kone på jakt etter mannen sin i 2. verdenskrig etter at noen av Hitlers soldater hadde tatt han fra henne.

De fikk endelig være sammen i fred i Himmelen……