Snøen dalte ned i den mørke skogen, de store trærne som hadde vært fulle av farger, for kun noen uker siden, var nå kritthvite. Bak en busk lå en kanin og koste seg i den nydelige vinterkvelden. Dyret var virkelig vakkert. Øynene var store og sorte, pelsen var lys og myk og ørene var babyrosa.

 

Stille gikk hun bortover den mørklagte stien. Den nydelige hvite kjolen satt tett inntil kroppen, og det lange, blonde håret la seg perfekt over skuldrene og nedover ryggen. De høye hælene på de nye skoene hadde knekt av, så hun gikk barbeint i den kalde snøen. Utenom det med skoene, hadde kvelden gått akkurat som planlagt, hittil. Etter de hadde fylt magene gikk de ut på dansegulvet. Som hun hadde håpet ble kvelden i tillegg avsluttet med et kyss.

 

Kaninen pleide å løpe igjennom skogen med prakt og stolthet. Folk gispet av synet av den, og han visste at han selv var vakker. Noen ganger likte han å lete etter folk slik at han kunne se reaksjonene til de andre når de så han. Han pleide til og med å stoppe og se dem inn i øynene. Publikummet hans ble trollbundet, men akkurat i det sekundet de trodde de skulle få klappe den vakre pelsen, løp han videre.

 

Hun kunne ikke annet enn å smile da hun tenkte tilbake på hvordan han hadde sett ut da hun bare hadde gått. Han hadde vel forventet noe mer enn et kyss, men det fikk han ikke, i hvert fall ikke i kveld.

 

Tåke hadde lagt seg over hovedstaden, og hun nærmet seg slottsparken. Jenta syntes å høre noen lyder bak seg, men hun prøvde å ikke tenke for mye på det. Føttene var blitt blå og kinna røde, den lang tynne kroppen begynte å skjelve. Noen grep henne hardt bakfra, hun snudde seg brått om. Der sto det som skulle bli hennes største mareritt.

 

Bak et tre lå han med geværet i hånden, kulene kunne ikke drepe, men de lagde vonde sår og deretter store arr. Ingen hadde noen gang skutt han, men så vondt kunne det vel ikke gjøre? Tross alt, så gjorde han det jo bare for moro skyld. Mannen speidet utover den hvite skogen, hvem sin tur var det i kveld? Etter noen minutter dukket det perfekte offeret frem. En praktfull kanin, hvit som snøen, men de sorte øynene og rosa ørene avslørte den kamuflerte pelsen. Kaninen kom mot han, den tenkte vel ikke over risikoen for at mannen hadde med seg våpen. Da avstanden var perfekt dro han opp geværet. Kaninen snudde i full fart og satte på sprang, men det var for sent. Kulen kom mot den, og smerten var ubeskrivelig. Kaninen lå der urørlig, og snøen ble rød.

 

Hun reiste seg opp, de blå øynene var store og skrekkslagende. Svetten rant ned fra hårfestet, kroppen dampet i den kalde luften og føttene var nå blitt lyserosa. Det tok ikke lang tid før tårene fosset nedover kinnet. Hun bøyde seg og tok opp de ødelagte skoene. Blåmerker begynte å vokse frem på den lyse hunden, hele kroppen verket. Sakte startet hun å gå videre i den mørke natten.

 

Etter en stund samlet kaninen nok krefter til å reise seg opp. Den vakre hvite pelsen hadde blitt skitten og øynene var små og fulle av frykt. Mannen med geværet var borte for lengst. Stakkars den vakre kaninen, hvordan kunne den vite at han kom til å bruke det som et våpen? Hvordan skulle det lille, uskyldige dyret vite at noen mennesker ville skade han? Hadde han bare tenkt over hva han hadde gjort, så ville ikke dette ha skjedd. For da ville han kanskje ha forstått, at alle mennesker har våpen, men bare noen bruker det som et. Ikke mange dager senere grodde såret sammen, men store arr satt igjen. Han skammet seg noe inderlig, og gjemte seg derfor i en liten hule. Tenk om noen fikk vite at han var så dum? Det kunne han ikke risikere.

 

Dagene gikk, og den unge kvinnen var inne i leiligheten sin i flere dager uten om å gå ut. Hun nektet å snakke, treffe eller se noen. Ingen familiemedlemmer ringte eller kom innom, de hadde vel egentlig aldri brydd seg så mye om henne uansett, så det var ikke nødvendig å fortelle dem det. Da blåmerkene hadde forsvunnet, turte hun endelig å gå ut.

 

Flere år hadde gått siden den forferdelige dagen. Kaninen var nå blitt like vakker på utsiden som den en gang var. Pelsen hadde grodd over de stygge arrene, og ingen kunne se hva som hadde skjedd, i hvert fall ikke ved første øyekast. Så du derimot nærmere etter ville du se en kanin uten stolthet, som løp i snøen av redsel, og ikke for å vise frem sin prakt. Du ville se en kanin som unngikk hvert eneste menneske han så, og som heller ville gjemme seg bak en busk enn å møte på andre. Du ville se en kanin som var vakker på utsiden, men ødelagt inni.