Hun studerte seg fra topp til tå i det store avlange speilet som hang ved siden av klesskapet. Den rødlige silkekjolen gled som myke fjær nedover den smale kroppen hennes. Den var plukket ut spesielt for anledningen, det var to måneder i dag. De hadde kommet nær hverandre et par dager etter hennes 32-årsfeiring; en kald dag en gang i november. En ting førte til noe annet og, ja, en vet hvordan resten av historien spilles ut. Det friske sinnet hans kunne bringe en hver dame i godt humør på de tunge, grå dagene. De satt foran den varme peisen med hver sin kopp varm sjokolade, og før koppen var tom var hånden hans på låret hennes. Det skeive smilet hans var så vakkert, så kjent. Det gav henne frysninger. En svak, men bestemt stemme i bakhodet fortalte henne at nå var det på tide å be han gå, men hun valgte å unngå den som hun gjorde med alle slike tanker.

Møtene hadde blitt oftere etter som tiden gikk, skrittene større, følelsen ble bedre men samtidig verre som når det er stille før stormen. Han hadde fanget henne på en måte en mann aldri hadde gjort før, hun fikk en følelse av å være ung igjen, eller yngre enn hun var nå i hvert fall. Ansiktet hennes hadde fått den lille gløden tilbake. De hadde blitt enige om at familie aldri skulle være et samtaleemne. “Har din søster sagt noe?” spurte han en gang. Spørsmålet sendte kalde bølger nedover ryggraden hennes. Hun ville ikke tenke på det, hun ville ikke at noen andre skulle vite.

Musikken i bakgrunnen brøt gjennom tankene hennes og brakte henne tilbake til virkeligheten: “…and the times they are a-changing…” Hun måtte si seg enig med Dylan der; tidene hadde forandret seg. For to måneder siden var hun en ansvarsfull kvinne som skilte mellom rett og galt, som fokuserte på veien videre i livet. Nå var alt stoppet opp, hun var fanget i øyeblikket. Tiden stod stille og det var bare henne og en til som ville banke på døren hennes om litt. Hun grep fatt i den røde, runde flasken med parfyme som hun hadde kjøpt i Paris forrige sommer. Det oste en søt fyldig lukt ut i luften, “hypnotic poison” stod det på flasken.

Hun stilte seg foran det avlange speilet igjen med vantro. “Hva er det du holder på med Birgitte?” Spørsmålet sirkulert i tankegangen hennes, fordi hun aldri fant en gyldig forklaring. Navnet hadde hun fått etter sin bestemor, det betydde “den edle.” Hun kunne høre ironien lang vei i sin egen stemme da hun sa det høyt. Blikket falt på klokken ved det brunrøde nattbordet, fem minutter igjen. Utrolig nok var han alltid presis, aldri et minutt for sen. Birgitte dagdrømte om at hun ikke ville få høre den myke men dominante bankingen hans på døren i dag, at han ville ta det endelige steget og avslutte det hele. Tanken gjorde vondt, men hun visste at det ville være det rette. Hadde hun klart å løsrive seg fra spindelvevet hun var fanget i ville hun ha flyttet den siste sjakkbrikken selv. Følelsen når det bare var dem i et rom, var en følelse hun ikke ville gi slipp på. Hun klarnet hodet sitt, denne kvelden skulle ikke bli ødelagt. Snart ville hun kjenne armene hans rundt henne, som hun hadde lengtet så inderlig etter. Hvordan de omkranset henne med en følelse av trygghet. Det banket på døren. Hun pustet dypt inn, åpnet døren, grep hånden hans og tok han til soverommet. Han studerte henne nøye med begeistrede øyne, kjolen hadde slått an. Hun ba han vente litt mens hun gjorde seg klar på badet. Speilet reflekterte noen glødende øyner som utstrålte lyst. “Jeg er min mor lik,” var det eneste hun sa. Døren til baderommet gikk sakte opp, “kommer du snart Tante?” Hun skulte bort på nevøen sin og lot seg falle inn i spindelvevet igjen.