Hemmeligheten 

Ida sitter i kantinen med sine to bestevenninner, Emilie og Lisa. Det er torsdag og de har overnatting i helgen. Ida har gledet seg hele uken, og det er nesten det eneste de har snakket om. «Vi kan ikke være hos meg allikevel», forteller Emilie litt deppa. Ida og Lisa ser på hverandre og så på Emilie. «Hvorfor ikke?» lurer Lisa. «Lillesøsteren min skal feire bursdag med klassen, men vi kan vel være hos en av dere?» «Mamma skal ha middagsselskap» svarer Lisa mens hun kaster de lange, blonde lokkene sine bakover. Ida får litt panikk, og begynner nesten å kaldsvette. Hun vet hun må si noe, men plutselig blir hun helt stum. Emilie og Lisa ser på henne i vente på et svar. «Vi kan ikke være hos meg heller», Ida kjenner at hun skjelver i stemmen. «Mamma planlegger å male hele leiligheten, så da passer det dårlig» Ida ser hvor skuffet Emilie og Lisa blir. Det blir stille, helt stille, så stille at man kunne hørt en knappenål falle på bakken. Ida føler hun må si noe, men hun vet ikke hva. Plutselig ringer det inn og jentene går til timen. Ida puster lettet ut. Resten av skoledagen går fort. Ida jobber med en oppgave sammen med Lisa og Emilie, de snakker ikke noe mere om overnattingen. Alt er fint, og de tar følge hjem. Neste morgen kommer Ida på skolen med et blåmerke i pannen. Hun har på seg lue, men blåmerket synes. 

  «Hva har skjedd med deg?» spør Emilie og Lisa i kor. 

 «Ikke noe spesielt jeg bare skled på isen», mumler Ida. Lisa og Ida har skap ved siden av hverandre, og de går for å henge av seg og hente gymtøy til første time.

  «Skal du ikke ta av deg luen?» spør Lisa underlig. 

  «Nei, jeg synes det er ganske kaldt i gymsalen», svarer Ida.

  «Ja det er jeg faktisk enig i», sier Lisa, og beholder luen på hun også.

  «I tillegg ser det ganske så kult ut», fortsetter Lisa lattermildt, «og de kjekke guttene i B klassen har alltid lue på seg» Ida ler. I spisingen sitter Ida sammen med Emilie og Lisa. De sitter alltid sammen, og alltid på bordet nederst i venstre hjørne av kantinen. De snakker om overnattingen og de blir enige om å ha den neste helg istedenfor. De planlegger også å invitere noen av de kule guttene i B klassen. «Kan vi ikke være hos deg Ida?» spør Lisa før hun fortsetter. «Vi har kjent hverandre i nesten over ett år nå, og jeg har aldri vært hjemme hos deg?» «Ja det blir gøy, jeg har heller aldri vært hjemme hos deg», legger Emilie til. Ida smiler usikkert, mens hun kommer på noe å si. «Egentlig så passer det ikke uansett, jeg skal på fjellet med mamma», sier Ida bestemt. «Men hvis vi kan være hos en av dere så trenger jeg ikke å være med» Lisa er på vei til å si noe, men så avbryter Emilie henne før hun får begynt å snakke. «Herregud vi er jo aldri hos deg, hvis moren til skal vekk så kan vi jo bare være hos deg alene hjemme!» Ida føler seg stum igjen, hun kjenner en klump i magen. Hun ser ned i bordet, så opp på Emilie. Ida kjenner de skarpe og smale øynene til Emilie skjære seg gjennom henne. «Det ville jeg aldri i verden fått lov til av mamma», nesten roper Ida, og fortsetter. «Da ville jeg fått husarrest i minst ett år og hun ville garantert konfiskert mobiltelefonen min, og det hadde vært helt krise» Lisa og Emilie nikker. «Ja det hadde vært helt krise», nesten hyler de i kor og ler høyt. Akkurat da går de kule B-klasse guttene forbi, og Lisa tar tak i skolens kjekkeste gutt, ser han dypt inn i øynene og sier «vil dere komme til meg på lørdag? Vi skal overnatte, og jeg får lov å invitere tre gutter på pizza og film» Ida står måpende og bare stirrer forskrekket på Lisa. Hun hadde aldri turt å gjøre noe i nærheten av det Lisa nettopp hadde gjort, men nå var daten med B-klasse guttene i boks. Ida kjenner sommerfugler i magen. Hun er så glad for at det ordnet seg med overnattingen og hun gleder seg utrolig mye til å tilbringe helgen med bestevenninnene. Det er alltid veldig koselig å være hos Lisa og familien hennes. Moren er kjempe snill og lager alltid så god mat til de. De tre venninnene tar følge hjem fra skolen i strålende vintersol og med nysnø som ligger som et skinnende teppe over byen. Når de nærmer seg blokken der Ida bor, spør Lisa «kan ikke Emilie og jeg bli med deg hjem nå, så kan vi gjøre lekser sammen?» Ida kjenner at hun får klumpen i magen tilbake, og det snører seg sammen i halsen hennes. Sekundene går, og det føles som timer. «Beklager, men det passer ikke i dag», stotrer hun frem. «Nå må du skjerpe deg! Du oppfører deg som en dust, og hvis det skal være slik alltid, så gidder vi ikke å være venn med deg lenger», hveser Emilie. «Vi begynner å bli skikkelig lei av at du alltid finner på en unnskyldning for at vi ikke kan være hos deg. Det er skikkelig frekt og vi føler at du utnytter oss» Lisa ser forunderlig på Ida, og har et bekymret blikk når hun spør «er du sikker på at alt er bra?» Ida eksploderer innvendig, og kjenner at hun nesten renner over av sinne. «Dere er så sykt idioter», skriker Ida i vilt raseri. «Alt dere bryr dere om er å være pene og populære, når ingen egentlig liker dere. Dere er bare noen slemme, selvopptatte og guttegærne drittunger. Jeg hater dere!»  Emelie og Lisa står forskrekket og stirrer på henne. Ida blør innvendig og forsøker å holde tårene tilbake. Den vakre vintersolen skinner ikke lenger. Ida låser seg inn i leiligheten. Lukten av røyk slår imot henne. Hun lister seg forsiktig inn i stuen. Moren ligger og sover på sofaen, hun sover tungt. De grå gardinene er trukket for. Ida tømmer askebegeret og rydder opp flaskene som ligger strødd rundt i den lille leiligheten. Hun henter et teppe og legger det forsiktig over moren. Hun blir stående og se på henne. Hun ser så fredfull ut når hun sover, tenker Ida. Hun smiler ømt, samtidig som en tåre triller sakte nedover kinnet hennes. Hvordan kan man elske et menneske så høyt, når man samtidig hater det?