Hemmeligheten i skapet

Jeg sitter alene på rommet mitt mens jeg begynner å tenke på henne. Katrina Elisabeth. Jeg skulle ønske at jeg turte å gå og snakke til henne. Jeg skulle ønske at jeg var like modig som broren min.  Det har gått et par måneder. Et par måneder siden broren min, Peter, sto opp for hvem han var, eller som far kalte det: Hva han var. Han bor nå sammen med sin elskede, en mann ved navn Bjørn, selv om de ikke noen gang kan få giftet seg eller få barn. Jeg forstår ikke hvorfor Peter gjorde noe sånt, jeg forstår ikke hvordan det kan bringe ham lykke. De blir spyttet på når de er ute og handler. De må betale ekstra for maten, og de får mindre betalt enn de «vanlige». 

Han bringer ikke annet enn skam til familien vår. Gud, det føles galt å kalle det skam, men det er slik far fatter det. Far forstår ikke slikt. Han forstår seg ikke på kjærlighet. Da han møtte mor hadde hans far og mors far blitt enige om at de skulle gifte seg fem år i forveien. Det kan ikke jeg forstå meg på. Jeg tror ikke de en gang hadde møttes før bryllupsdagen. Og jeg vet hva det fører til. Mor og far hadde skilt seg da mor flyttet til London eller en eller annen by i Europa med sin elsker Henrik. Jeg beundrer likevel både far og Peter. De hadde i alle fall turt å gjøre noe med livene sine, mens jeg bare sitter her inne på rommet mitt og funderer over andres kjærlighetsliv. 

Jeg ser rundt i rommet mitt og legger merke til et brev i vindussprekken. Jeg bor i første etasje, så det er vanlig at jeg får post der av og til. Jeg går bort de seks skrittene fra senga mi til vinduet, og åpner vinduet for å få dratt ut brevet, åpner den og begynner å lese den. Før jeg får begynt å lese hører jeg noen brøle utenfor vinduet, og jeg skvetter til, smeller igjen vinduet, løper til klesskapet mitt, og gjemmer meg inni. Jeg forstår at den som skulle angripe meg måtte ha en sammenheng med brevet, så jeg åpner skapdøren på gløtt så jeg får litt lys, og begynner å lese:

Hei kjære,

Før du får tak i faren din eller en av tjenerne må du vite hvem som angrep deg.

-Katrina E. Sigrundsdatter

Jeg puster lettet ut. Det er typisk Katrina å gjøre noe sånt. Jeg kommer meg ut av skapet, går bort til vinduet, og åpner sånn at Katrina kommer seg inn. 

«Hei,» sier hun med den beroligende altstemmen sin, «der ble du virkelig lurt Amelia.»   «Ja,» sier jeg, ytterst forbauset. «Hvorfor har du kommet innom?» spør jeg, litt usikker. «Er du ikke glad for å se meg?» spør Katrina ertende tilbake. Selvfølgelig er jeg det. Jeg er overlykkelig. Men det kan jeg jo ikke si til henne. Vi har jo ikke kjent hverandre så lenge, og det er ikke lenge siden vi møttes sist. «Jo,» sier jeg, og drar litt på ordet. «Hvordan går det med moren din?» Faren hennes hadde nemlig dødd da hun var fem år gammel, så det er upassende å snakke om ham. 

«Hun har det bra nå, men tror ikke at hun vil overleve overgangen til det nye året,» forteller hun, «jeg bare håper hun lever til jul.» «Ja,» samtykker jeg. Det blir stille en god stund før Katrina endelig bryter stillheten med å slå meg med en pute. Hun hadde på en eller annen måte klart å bevege seg fra vinduet der vi sto og snakket til senga mi, hentet en pute og gått tilbake til meg igjen uten at jeg hadde merket det. Hun slår meg igjen. Jeg er uforberedt på å bli slått, så jeg snubler bakover til jeg til slutt faller ned på ryggen. Katrina brister ut i latter, setter seg oppå meg, og fortsetter å slå meg med puta. Jeg begynner også å le. Vi er begge på gulvet mitt, to voksne kvinner, og har latterkrampe.

Jeg slutter etter hvert gradvis å le, og etter hvert slutter Katrina å slå meg med puta, og spør om noe er galt.  «Jeg vet ikke,» sier jeg, undrende på hvordan hun alltid er så flink til å tolke folk, «det føles som om det er noe som mangler i livet mitt. Jeg har lyst til å få en utdannelse, men far sier at jeg ikke trenger det når jeg har funnet en mann å gifte meg med. Men jeg har tenkt på det, og jeg er ikke sikker på om jeg vil gifte meg med han far har valgt for meg. Jeg tror jeg elsker en annen. Men den jeg elsker … det er galt. Du vet jo hva som skjedde med Peter. Far vil jo ikke en gang snakke med ham lenger. Jeg vil ikke bli utestengt fra familien.» Jeg tar en liten pause for å puste og tenke litt. Det føles godt å slippe alt ut, men jeg oppdager jo samtidig hvor håpløs situasjonen min er. Jeg håper Katrina forstår hvem jeg mener. Og at hun føler det samme tilbake. Jeg har dog mer å si.

«Samtidig vil jeg jo ikke leve et liv i ulykke,» fortsetter jeg. «Sånn som skjer når man har et planlagt bryllup sånn som mor og far hadde. Og du ser hva som skjedde da. Mor rømte jo sørover med den dikteren og forlot far.» Sånn. Nå har jeg sluppet alt ut. Jeg er tom. Eller full, av nye følelser. «Det var alt jeg hadde å si,» sier jeg, nærmest på gråten av fortvilelse. Jeg rekker ikke å spørre hva Katrina hadde å si om problemene mine før hun bøyer seg ned og kysser meg. Ikke et veldig intenst kyss, men likevel veldig selvsikkert og trygt. Leppestiften hun hadde på smaker som jordbær. Jeg har aldri kysset en jente før, jeg har aldri kysset noen før, og jeg har aldri forestilt meg at det føles så deilig. Det er som om jeg gjenopplever alle minnene Katrina og jeg har opplevd før.

«Vent,» hvisker jeg, «dette føles riktig».