Tobias var en helt vanlig elev i tiende klasse. Som de fleste tiendeklassinger hadde han venner, faktisk en kjæreste også, men ingen visste hemmeligheten hans. Hemmeligheten som ville skille han ut fra resten av klassen. Tobias likte ikke å skille seg ut, så hvis noen gjorde noe, ville han sannsynligvis gjøre akkurat det samme. Faktisk den eneste grunnen til at han var sammen med Ariel var fordi bestevennen hans, Markus og resten av «gutta», hadde fått seg kjæreste.

Tobias sitt problem var at han verken likte eller greide å holde ting skjult, det gjorde det ekstra vanskelig å holde på en av de største hemmelighetene han hadde. Han taklet det ikke, han måtte fortelle det til noen, og skoleoppgaven de hadde fått tidligere på dagen var perfekt. Oppgaven de fikk var å holde et muntlig framlegg om hva de ville, han valgte derfor å ha framlegg om seg selv, der han hadde muligheten til å si sannheten. Han var fullt klar over at klassen var veldig ærlig og dømmende, men det var den perfekte muligheten. Til nå hadde han vært så usynlig som en maur i en maurtue, men det skulle forandres. Han hadde bestemt seg for å være seg selv, uansett hva.

Etter skolen dro han til Ariel, kjæresten hans. Tobias vurderte å dra hjem, for han hadde egentlig ikke lyst til å dra til henne, han ville bare være hjemme og ha litt tid for seg selv. Når han var hos Ariel satt de bare på rommet hennes, helt alene, funderte på om noe skulle skje eller om noen av dem skulle si noe. Tobias lurte på om hun noen gang ville skjønne det, eller om hun var dum som et brød. Hver gang han spurte seg selv hvorfor han var sammen med henne hadde han egentlig ikke noe bra svar. Selvfølgelig var hun pen, hyggelig, omtenksom og sånt, men de passet bare ikke sammen. Det var ikke hennes feil, det var hans. Tobias greide det ikke mer, sitte hver dag hos henne, det føltes feil og bruke henne, han måtte gjøre noe.

Dagen han skulle slå opp med henne greide han knapt å møte blikket hennes, han følte seg ondskapsfull der han satt. Han hadde brukt henne og hun hadde ingen anelse. Hun ble såret, overrasket og lurte på hvorfor han slo opp med henne. Tobias valgte å si at det var han, ikke henne. Deretter gikk han fra henne, men når han gikk, møtte han hennes sørgmodige øyne i noe som føltes som en smertefull evighet. Han følte det var tungt å forlate henne, men en del av sannheten var nå ute før han skulle avsløre hemmeligheten.

Dagen Tobias skulle avsløre sin store hemmelighet var kommet, og han var utrolig nervøs. Hele kroppen skalv, han visste ikke hvordan klassekameratene kom til å reagere, og det gjorde han usikker. Han lurte på om han bare skulle hoppe over den delen der han avslørte hemmeligheten, det var jo bare litt av en stor framføring. Ingen visste det jo uansett, og han sa til seg selv at han sikkert kom til å få fler anledninger til å fortelle det.

Etter at et par av klassekameratene hans hadde framført, var det hans tur. Han visste ikke om han skulle være glad for at det var hans tur, eller om han skulle få panikk. Han hadde ikke noe å tape, så han gikk opp og begynte å snakke. Rett før han skulle fortelle hemmeligheten stoppet han. Han sto bare der, rett opp og ned, uten så mye som en lyd. Han undret seg på hvorfor det var så stille i klasserommet, det brukte aldri å være så stille, uansett om noen hadde framføring eller ikke. Han kunne høre hjertet sitt banke og banke, det gikk fortere og fortere, om og om igjen, som om han var den eneste i rommet. Han ville ikke si det, men samtidig ville han det. Han pustet dypt inn før det braste ut av han. Han benyttet ikke sjansen til å pakke det inn, han sa det som det var. Han fortalte at han var homofil.

Da han satte seg ned etter framføringen kjente han det. Han kjente at hele atmosfæren i rommet forandret seg, fra medfølelse til ignorering. Alle så på han, til og med læreren sendte han et sint, irritert blikk som sa nok var nok, hun tålte ikke mer fra han. Han visste ikke hva han hadde gjort galt, han var bare ærlig, og selv om klassen var dømmende så måtte de da respektere han?

Dessverre var ikke respekt inntrykket han fikk av de andre. Til og med læreren begynte å skjelle han ut, fortalte at man ikke kunne si noe sånt uten å mene det, at man virkelig ikke skulle spøke med noe så alvorlig. Tårene rant sakte, men sikkert fra de forvirrede øynene hans og nedover de røde kinnene. Han løp ut av klasserommet, uten noen annen tanke i hodet enn at han ville hjem, bort fra alt og alle.

Han tok på seg skoene i all hast, kastet sekken over ryggen og løp ut døren. Hvorfor hadde han vært så dum? Han skulle holdt det for seg selv. Han burde ha ventet med det, ventet til han og andre kunne takle sannheten. Hva ville klassekameratene hans tenke og si om han neste dag? Ville de skjønne at han virkelig mente det han hadde sagt eller ville de spytte ut frekke kommentarer? Han var utrolig redd for å bli utstøtt slik han alltid hadde fryktet skulle skje.

Tobias hørte grusen knase under føttene sine da han sprang over oppkjørselen til huset sitt. Tårene han hadde felt mens han løp begynte å bli kalde, han tørket dem bort med jakken sin og stakk nøkkelen i nøkkelhullet og vridde om. Låsen lagde et lite klikk, døren var åpen og han stormet inn.

Han sparket av seg skoene i frustrasjon og slengte fra seg sekken, før han begynte å vandre frustrert rundt i stua. Livet han hadde kjent, live han var vant til, der ble respektert var over. Neste dag på skolen ville være et mareritt. Han forventet stygge blikk og ekle kommentarer. Kanskje tilogmed noen i klassen ville henvende seg til han på facebook, og angripe han via meldinger. Det eneste han kunne gjøre for å flykte fra dette var å legge seg i en slags dvale, men før eller senere måtte han våkne opp, og måte se frykten rett inn i øynene. Hvis ikke...

Tobias så seg om, dette kunne kanskje være en utvei, eller den eneste utveien. Tanker for og imot det han hadde tenkt å gjøre raste gjennom hodet hans mens han bevegde seg mot kjøkkenet. Han visste at fremtiden ikke var helt sikker, kanskje trengte medelevene hans bare at nyheten fikk synke litt inn? Nei! Han visste bedre, han kjente dem godt nok til å vite at hvis de ikke godtok sannheten nå, kom de mest sannsynlig aldri til å gjøre det heller.

Han skle ned på gulvet ved siden av den store kjøkkenskuffen, og deretter dro ut en av de skarpeste knivene han fant. Han tok seg tid til å studere kniven og lot solen utenfor vinduet reflektere knivbladet. Tobias vridde den litt rundt og kunne se sitt eget speilbilde. Han var rød i ansiktet og hoven rundt øynene sine. Tankene som svirret gjennom hodet hans gjorde at han brast ut i gråt. Hva ville mamma og pappa tenke når de kom hjem, og fant han liggende der?

Tobias krøllet seg sammen på gulvet mens han hulket, og kjente varme tårer nedover kinnene. Han presset kniven mot magen, og kunne kjenne kniven dele skjorten hans ved navlen. Desto mer han tenkte, desto riktigere føltes det. Han kjente kniven rispe opp huden, sviende smerte, han kunne ikke stoppe nå, han måtte fullføre. Presset mot kniven økte, han kjente en smerte ulik noe smerte han noen sinne hadde kjent. Den hadde gått gjennom, han hadde gjort det. Han kunne kjenne og se varmt blod komme ut av kroppen hans. Han ble raskt tappet for krefter. Dette var slutten, han hadde sagt sitt, han hadde fortalt hvem han egentlig var til omverdenen, og nå lå han døende midt i en dam av blod på kjøkkengulvet.