Nå sitter jeg i baksetet i bilen våres på vei til det nye huset vårt. Det er helt vanelig for oss å være på flyttefot, på grunn av arbeidet til far. Han er politi, og reiser der det er bruk for han, for å oppklare vanskelige kriminalsaker. Derfor er det den 14. gangen jeg flytter på disse 8 årene jeg har gått på skolen. Mange lurer nok på hvordan jeg har det på grunn av all flyttingen, men jeg synes det er helt greit. Det er spennende å treffe nye mennesker, og fordelen med å flytte er at jeg ikke får tid til å bli ordentlig lei av lærerne på skolen. Jeg er en selvsikker og blid og glad jente, og får derfor lett kontakt med nye folk. De fleste vil nok mene at jeg er en tanke bortskjemt fordi jeg pleier å få det jeg vil ha, både av klær og ting. Men det er nok fordi at vi flytter så mye at jeg får dette av mor og far som et lite plaster på såret.

 

Men bevare meg vel så finnes det ulemper med å flytte så mye også. For eksempel så klarer jeg aldri å få noen bestevenner som du kan dele alt med. Derfor har jeg veldig god kontakt med foreldrene mine som jeg vet 100% at jeg kan stole på. Så de forteller jeg alt til, og det er vel på en måte en erstatning isteden for bestevenner. Men også fritidsaktiviteter blir minimale, når vi flytter så mye, og da er det liten vits å begynne med fotball, håndball…. Men jeg liker å svømme så jeg pleier å gå i svømme hallen, og ellers bruker jeg mye tid på leksene. Fremtids planene mine er å få et bedre samfunn å leve i. Ta de som gjøre noe galt og la de ta straffen sin.

 

Men tankene kommer en gang i blant på hvordan det er å ha bestevenner, men da tenker jeg bare på hvor godt jeg har det egentlig, og på hvor kjekt det er å ha så god kontakt med foreldrene mine. Selv om jeg ikke har hatt det jeg kaller bestevenner, har jeg alltid hatt venner å blitt godt mottatt på de nye plassene som jeg har kommet til. Denne gangen skal vi flytte til stavanger, og jeg skal begynne på Kannik ungdomsskole som ikke ligg så langt fra sentrum.

 

Når vi kom til det nye huset våres som ligger 1 km fra skolen, var det å prøve å komme oss i orden. Men jeg hadde 1 uke høstferie , og det var jeg gla for fordi, det tar alltid litt tid å komme i orden. Uken gikk fort, og tiden var inne for at jeg skulle begynne på skolen igjen.

 

Mottagelsen på skolen var helt grei som vanelig, og jeg kom i en klasse der det var 10 jenter og 12 gutter. De presenterte seg, og alle virket nokså greie. I friminuttet tok jentene meg med seg, og vi snakkes om det jenter pleier å snakke om for eksempel: klær, sminke og gutter. Men de spurte selvfølgelig hvordan det er å flytte så mye, og hva jeg liker å gjøre på fritiden, og hvor jeg hadde bodd og alt det der. Det gikk ikke mange ukene før jeg var en av dem og ikke den nye jenta i klassen. Foreldrene mine var glade denne gangen også fordi jeg hadde funnet meg så godt til rette, fordi den dagen det ikke gikk så bra skulle vi slutte å flytte, og far skulle prøve å finne seg en ny jobb der vi slapp å flytte. Men det er helt greit for meg med alt flyttingen.

 

Jentene i klassen var greie selv om jeg av og til merker at to av de mest populære jentene i klassen er litt sure, det er for eksempel da jeg kommer på skolen i nye klær og da vi har fått igjen prøvene. Siden jeg jobber mye med leksene viser det igjen i karakterene mine. Men jeg synes jo at jeg fortjener gode karakterer, for jeg gjør en stor innsats på skolen. Men jeg fikk aldri noen stygge kommentarer, men bare sure miner på grunn av misunnelse.

 

Det begynte å nærme seg Desember, og tiden for årets juleball på skolen var snart inne. Dette var et stort samtaleemne i friminuttene. Jentene skulle ha fine kjoler, mens guttene skulle ha dress eller fine klær.

 

En dag spurte en av de mest populære jentene i klassen, om jeg ville være med henne ned til by’n, å se på kjoler. Jeg måtte jo ha en ny kjole selv, så jeg ble med. Jeg og Marie som hun het, gikk inn på Bikk Bok fordi det er en butikk som jeg liker veldig godt. Det hadde kommet mange kule kjoler, men det var en som stakk seg ut fra de andre det synes både jeg og Marie. Marie så på prisen 2000kr tenkte hun, den får jeg aldri. Men hun sa at den ikke var så dyr for meg, så jeg ville prøve denne kjolen. Da jeg var inne på prøve rommet, tok Marie en anen kjole å puttet den oppi ranselen min, som lå utenfor prøverommet. Kjolen var kjempe fin på, og jeg gikk ut av prøve rommet for å vise den til Marie som stod med et klesstativ å kikket. Marie ble stående å måpe, så sa hun: den satt som et skudd på deg, den var kanon bra.

 

Jeg var enig at kjolen var kjempe fin, men jeg hadde ikke så mye penger med i dag så jeg skulle heller kjøpe den en anen dag. Jeg hengte kjolen på plass og skulle til å gå ut av butikken, og da gikk alarmen. Det var bare jeg og Marie som stod i døren og jeg så bort på Marie og var så sikker på at hun hadde tatt noe med seg. Folkene i butikken stoppet opp å så på oss, og damen som jobbet i butikken kom løpende mot oss. Og spurte om hun kunne kikke i ranslene våre. Både jeg og Marie sa selvfølgelig. Hun så først oppi ranselen til Marie, og jeg kjente at hjertet begynte å slå fortere på vegne av Marie. Men da det ikke var noe der pustet jeg lettet ut, og tenkte at det var falsk alarm.

 

Så var det ranselen min som skulle undersøkes, det gikk kaldt gjennom meg, da jeg så at damen trakke en kjole ut far inne ranselen min. Butikk damen så bort på Marie å sa at hun kunne gå. Marie så bort på meg med et smil om munnen. Butikk damen sa til meg ta jeg måtte være med henne inn på kontoret. Alle folkene inne i butikken så på meg, og noen sa noe sa noe men jeg hørte ikke hva de sa, men jeg viste at de snakket om meg. Inne på kontoret fikk jeg sette meg ned, og butikkdamen sa bare at jeg fikk sitte der til politiet kom. For alle som prøvde å stjele noe ble politianmeldt.

 

Så ringte butikkdamen til politiet og en liten stund kom politiet, og ville ha meg med til stasjonen for å høre min versjon av saken. Men før vi gikk fikk jeg klar beskjed av butikkdamen at jeg aldri trengte å komme inn i butikken mer. Jeg var temmelig lamslått over hele situasjonen, fordi jeg viste at det var Marie som hadde lagt kjolen i ranselen min. men det var liten vits i å prøve å skulde på noen andre inne i butikken, der det ikke var noen bevis. Nede på stasjonen ringte de selvfølgelig til foreldrene mine, og da de kom fortalte jeg hva som hadde hendt. Siden far kjente politifolkene trodde de heldigvis på min forklaring. Etterpå fikk jeg gå hjem, mens noen andre politifolk gikk tilbake til butikken, og spurte om de hadde overvåknings kamera i butikken. Og det hadde de, og politi folkene så denne filmen.

 

Utpå kvelden kom far hjem igjen å fortalte at videoen hadde avslørt det Marie hadde gjort. Da ble jeg kjempeglad, for jeg hadde bevis, og jeg ble enda gladere da far ga meg et brev. Brevet var fra butikkdamen, og det inneholdt også et gavekort, hun hadde også skrevet en liten unnskyldning, og at jeg var hjertelig velkommen tilbake til butikken. Hun håpte at jeg ville godta unnskyldningen hennes.

 

Jeg satt oppe lenge den kvelden, snakket med foreldrene mine om hva jeg skulle gjøre med dette. For jeg var helt sikker på at det var planlagt at Marie skulle ta kjolen i ranselen min, og at i morgen på skolen viste alle at jeg hadde prøvd å stjele ballkjolen min. så vi fant frem en plan så hun skulle nok få svi.

 

Dagen etter da jeg kom på skolen var jeg et stort samtale emne i skolegården før skoleklokken ringte. Noen kom bort til meg å sa masse stygge ting, andre snudde ryggen og gikk. Men jeg viste at det ikke var lenge igjen før sannheten kom frem. Så ringte skoleklokken, alle gikk inn, mens jeg gikk opp ti rektor å fortalte hva som hadde hendt. Jeg spurte også om jeg fikk låne høytalerne så jeg kunne forsvare meg selv, og at det sto en politimann ute i skolegården som ventet på Marie. Rektor synes det var en passende hevn, og ga meg lov til å bruke høytalerne.

 

Jeg slo først på høyttalerne å sa god morgen, og presenterte meg selv, og så fortalte jeg hva som hadde hendt. At de ryktene de hadde hørt var ikke helt sanne, men at det var sant at jeg hadde en kjole i ranselen min når vi skulle gå ut av butikken. Men det var noen andre som hadde lagt den der, mens jeg var inne på prøverommet og prøvde en kjole. Denne personen vet jeg hvem er, også politiet vet hvem det er, og di står utfobi å venter på deg.Videokameraet tok deg på fersken, og det nytter ikke å bortforklare det. Men en ting vil jeg si til deg mens alle hører på, jeg synes synd på deg. Tenk for et fælt menneske du er som kan gjøre noe så grusomt med andre folk. Men du fortjener en straff. Du har to muligheter enten så går du ut frivillig eller så kommer politiet inn for å hente deg. Mer har jeg ikke å si. Så skrudde jeg av høytaleren, og gikk bort til klasse rommet mitt. Der så jeg Marie som kom gående mot meg, jeg stoppet henne og sa: Hevnen er søt!!

 

Og du må huske at ærligheten varer lengst. Så gikk jeg inn i klasserommet, og jeg var ganske så fornøyd med det jeg hadde gjort. Nemmelig overlevert en tyv.