Legene hadde lenge sagt det jeg ikke ville høre, det jeg prøvde å blokkere ute. De virket så hjerteløse med sine harde ord; min sønn skulle ikke være med meg lengre. Min lille skatt skulle forlate denne jord før han hadde fylt seks år. Han skulle dø av hjerteproblemer. Dø ved mitt hjerte, vitende om at jeg aldri vil glemme han, aldri slippe han ut av mine tanker. Å vite at din dyrebare skatt skulle forlate verden alene og du ikke kunne gjøre noe for å redde han, er hjerteskjærende. Som om noen tok tak i hjerte ditt og rev det ut.

 

En mors verste mareritt er vel det å se sitt lille barn forlate jorden!? Se gutten din stirre opp på deg med øyner som kunne knuse hjerter. Han var bare fem år, men du kunne lese i øynene hans at han visste hva som ventet han, han viste så alt for mye til å være en liten fem åring. Han skulle reise til pappaen sin i himmelen. Vi hadde snakket en del om himmelen og pappa, pappaen som satt og ventet på han. Satt med åpne armer og ventet på å holde rundt sønnen sin igjen. Prøvde å få ting til å ikke virke farlig og at der var alt så flott. Øyvind sa en morgen til meg – Mamma, jeg så pappa i drømmen min! Han vinket til meg og sa at snart skulle jeg få være hos han.

Kanskje mange ville trodd det bare var en liten unges fantasi, jeg tror det virkelig hendte. Jeg tror virkelig min lille skatt så og hørte pappaen sin. Han skulle snart være hos pappa.

 

Å aldri få se han smile igjen, aldri gi han en klem eller si god natt. Aldri høre latteren som fikk deg til å smile fra øre til øre. Han hadde en så utrolig sjarm (som han hadde arvet fra far sin) Han sjarmerte alle han møtte med sitt nydelige smil og myke brune øyne, han var så herlig! En øyensten var han. En hjerteknuser!

 

Han skulle aldri få oppleve å bli forelsket, aldri få leke med kameratene sine igjen, aldri begynne på skolen som han hadde gledet seg så mye til.. Jeg visste vel egentlig at denne dagen ville komme, men håpet lå alltid tett inntil hjertet, håpet om en kur, eller en reddende engel.

 

Ved sengen hans prøvde jeg å være sterk, alltid positiv, samtidig som jeg falt i grus inni meg. Alt kollapset for meg. Hva hadde jeg å leve for nå?! Hjemme var det ingen som satt og ventet på meg, klar til å trøste meg. Etter å få oppleve Øyvind og Oliver og deretter miste begge på to år!? Jeg hadde fått oppleve to av verdens flotteste gutter for så å stå igjen alene..

 

Jeg hadde ikke sovet skikkelig på mange måneder, uroen lå i atmosfæren, kunne nesten ta og kjenne på den. Før var jeg vakker og naturlig, men disse siste månedene har tatt så kraftig på at nå ser jeg 10 år eldre ut enn det jeg egentlig var.

 

Det var ikke få ganger de siste månedene jeg hadde ruslet ned til den lille bukta utenfor sykehuset. Hver gang Øyvind lå og sov gikk jeg ut for å tenke, lot tårene falle sakte mot bakken. Jeg prøvde å ikke gråte når det var sol for da kunne Øyvind se at jeg hadde grått, jeg ville være sterk! Men når det regnet ville tårene bli visket ut.

 

For noen måneder tilbake hadde Øyvind fortalt meg om sin hemmelige boks, hvor det lå en teining til meg hadde han sagt. Og det var ikke før dagen før min skatt skulle forlate meg, jeg våget å se oppi boksen. Synet av tegningen fikk meg til å miste det lille som holdt meg oppe, og jeg sank ned på gulvet. Min lille engel hadde tegnet seg selv og pappaen oppe på en sky, tittende ned på meg, som stod på jorden alene. Under stod det en liten tekst med min skatts håndskrift; ”VI KOMMER ALLTID TIL Å PASSE PÅ DEG MAMMA!” Det var da det virkelig gikk opp for meg. Min lille skatt på fem år skulle snart dø fra meg!

 

Det regnet da dagen jeg hadde fryktet i måneder kom. Det var som om Gud hadde laget været til for meg, gjort det klart til å gråte i. Plutselig så skatten min opp på meg med et blikk som kun sa en ting, og med en rolig spinkel liten guttestemme kom et trist budskap:

– Mamma, jeg skal til pappa nå!

 

Ordene jeg ikke ville høre, ordene jeg hadde fryktet så utrolig mye, nå var de her! Jeg kjente tårene presset på, og halsen ble tørr. - Du får lov vennen! Fikk jeg presset ut. Mine siste ord til min elskede skatt, det siste øyeblikket med liv, Øyvind blunket til meg en siste gang som jeg tolket da som et farvel. Øynene hans som hadde vært så fulle av liv lukket seg, livet ble på en måte tappet ut av han. Han ga slipp på livet i senga framfor meg og jeg kunne ikke gjøre annet enn å holde hånden hans i min. Han reiste alene til pappaen som ventet. Der satt jeg med mine siste ord på tungen. – Jeg elsker deg lille venn! Det vil jeg alltid gjøre! hvisket jeg i øret hans, rett før de myke brune øynene forsvant bak øyenlokket. Aldri ville jeg få se dem igjen! Tårene falt som aldri før ned på kinnet mitt, mens jeg ga min skatt den siste klemmen jeg vil noen gang gi til ham. Der satt jeg, moren som nettopp hadde gitt sin lille skatt på fem år lov til å dø!