Bomullsdottene lå og fløt utover hele badet, aner ikke hvorfor, men de bare lå der. Det var vel sikkert en eller annen mening med dette tullet her og. Alt har vel en mening tenkte jeg for meg selv da jeg begynte å plukke opp lyseblå bomullsdotter som lå spredt rundt på det flisbelagte baderomsgulvet. De var ikke akkurat helt reine, bomullsdottene, full i blod var de og.

Jeg hørte det var noen på vei opp trappene som lagde lyd, sikkert for å vekke meg tenkte jeg.

-  Bare ti minutter til! Mumlet jeg da døra gikk opp.
Jeg rykket til, det var noen som gråt, Marthe.

-  Kom bort her og sett deg, sa jeg.

- Hva har hendt Marthe? Spurte jeg mens hun satte seg ned ved siden av meg. Jeg la armene rundt henne mens hun svarte.

- Det er pappa igjen, hikstet hun.

Nei, ikke nå igjen tenkte jeg.

- Det er ikke enkelt dette her. Vi får prøve å gjøre det beste ut av det, sa jeg og strøk henne over ryggen.

- Ja, men dette er tredje gangen denne uken Thea! Skjønner du ikke at vi må gjøre noe snart? Vi må si det til noen!

- Jo, sa jeg nølende. Det var rart å tenke på at det var en på ni år som sa det. Visste ikke hva jeg skulle svare henne. Ja, vi får vel snart si det til noen, men hvem? Når jeg hadde sakt dette tenkte jeg over hvor dumt spørsmålet låt. Spesielt når man sa det til en niåring.

Marthe som hadde sluttet å gråte, begynte igjen da hun hørte at jeg nølte da jeg svarte henne.

- Vet ikke, fikk hun fram og lente seg inntil meg.

 

Ambulansen hadde vel stått utenfor huset vårt i knapt ti minutter, før den kjørte av gårde med hylende sirener og blinkende blålys. Det var en dame igjen i huset som ville snakke med oss, og vi satt oss motvillig ned i sofaen. Damen spurte oss om noe lignende hadde skjedd før.

- Ja, svarte jeg stille og Marthe begynte å fortelle henne noe av det han har gjort mot oss.

Damen het Kathrine og sa at vi måtte si i fra til henne hvis det skjedde noe mer når han kom tilbake. Jeg tok imot lappen der telefon nummeret hennes stod, krøllet den sammen og la den forsiktig ned i lommen på genseren.

 

To dager senere kom han hjem, pappa, han så ikke helt god ut.

- Lag middag, sa han til meg med en stemme som virket veldig irritert.

- Ja, pappa! Svarte jeg straks.

Mens jeg lagde middag dekket Marthe på spisebordet i stuen. Hun tok et glass ut av skapet, var uheldig og mistet det i gulvet og knuste i tusen biter.

- Hva er det som skjer her da? Spurte pappa sint, han kom inn i spisestuen i det øyeblikket det skjedde.

- Jeg mistet glasset i gulvet så det knuste. Unnskyld pappa! Sa hun og foldet hendene sine mens hun så ned i gulvet.

- Se på meg! Sa han.

- Jeg så hva du holdt på med der Marthe! Du må ikke tro at du kan lyve for meg!

Marthe så på han, hun torde ikke annet.

- Det er helt sant! Jeg glapp glasset ut at hendene mine, det datt i gulvet og knuste, sa hun.

 Han løftet neven og traff henne midt i ansiktet, hun begynte å gråte.

- Vil du se å rydde opp igjen det der? Og en ting til; ikke lyv for meg flere ganger, sa han og gikk tilbake til stuen.

Ja, sa hun ut i luften nesten lydløst.

Da han var gått ut av rommet gikk jeg bort til Marthe.

- Gjør det vont? Spurte jeg.

Hun nikket, var helt stille, tårene bare rant nedover kinnene hennes.

 

Det var helt stille rundt bordet da vi spiste middag. Pappa så ikke opp fra tallerkenen en gang. Det brydde meg egentlig ikke. Etter middag ryddet jeg hele huset, stelte meg og var på vei ut døra da jeg hørte et hyl fra andre etasje. Jeg løp opp i andre etasje og fant jeg Marthe på gulvet på soverommet til pappa. Hun lå på gulvet og gråt, drev og mumlet et eller annet om at hun skulle et annet sted og at hun ikke taklet dette her.

- Hvor er pappa? Spurte jeg.

- Badet, sa hun.

Jeg prøvde å få døra til badet opp, men den var låst. Jeg torde ikke å prøve å åpne flere ganger, for pappa hadde vel blitt gangske sint.

- Hadet! Sa jeg og smelte igjen ytterdøren. Jeg måtte vekk der i fra, orket ikke være der lenger. Hvor skulle jeg gå?

Jeg satte meg ned på en ledig benk i parken og satt i dype tanker da jeg så på klokken, den var halv ti. Jeg måtte forte meg hjem, jeg skulle vært inne for en time siden. Tiden flyr fort når man har mye å tenke på.

 

Det var helt stille i huset da jeg kom inn døra, prøvde å rope ”Hallo” men det kom ingen respons tilbake. Stille opp trappen, inn på rommet til Marthe, ingen der. Jeg kom på at hun befant seg på pappas rom da jeg dro hjemmefra. Der fant jeg henne sovende på gulvet innpå pappas soverom.

- Pappa? Ropte jeg. Ingen respons, jeg prøvde igjen. Pappa! Ropte jeg så høyt at en kunne hørt meg fra en mils avstand.

Jeg prøvde døra til badet igjen, den var fortsatt låst. Jeg måtte på do, og gikk ned trappen for å bruke toalettet i første etasje.

 

Jeg var bekymret for pappa og ringte 113 og ba de komme å åpne døra til badet i andre etasje. De kom ganske kjapt, og idet de brøt seg gjennom døra kunne jeg se han. Han lå på gulvet, og da det gikk opp for meg at han sannsynligvis var død brast jeg ut i gråt. En av politimennene kom bort for å trøste meg. Marthe kom å lurte på hva som hadde skjedd og da hun fikk vite at pappa var død løp hun vekk og fikk et raseriutbrudd. Politimannen som stod å trøstet på meg slapp taket, og jeg løp etter henne. Fikk akkurat tak i henne før hun nådde utgangsdøra. Dro henne til meg og holdt rundt henne.

 

Kommer man et annet sted etter døden? I så fall, hvor da? Himmelen eller helvete? Er himmelen egentlig blå slik vi ser det fra jorden? Man får vel ikke vite det etter man har gått bort.