Mitt siste sekund på jorden var over.

Mitt siste pust på jorden var over.

Jeg fantes ikke lenger på Jorden nå.

Jeg var kommet til ett bedre sted ,en bedre adresse

HIMMELEN.

Alt var lyst rundt meg, bare hvite skyer å se over alt. Jeg visste at det var til Himmelen jeg var kommet, men hvor jeg skulle ta veien visste jeg ikke. Jeg såg rundt meg, i håp om at ett lite tegn skulle vise meg veien.

Jeg begynte å gå innover i skyene. Det var en lang gang som ledet vei. Plutselig hørte jeg ett smell bak meg, jeg snudde meg brått. Ett stort gullspeil hadde blitt senket ned og blokkerte sjansen til å gå tilbake. Jeg såg på meg selv. Jeg hadde fortsatt rynker i fjeset, og kort grått hår. Jeg var fortsatt 89 år gammel. Det å komme til Himmelen hadde ikke forandret utseende mitt. Men den hvite kappen og de hvite glitterdryssende vingene mine hadde fått meg til å tenke. Var jeg blitt en engel nå?

Jeg hørte en stemme, den var ikke så høy. Den ropte mitt navn. ”Inga, Inga” gjentok den flere ganger. Det var en lys stemme. Den ble høyere og høyere jo nærmere den kom.

Plutselig var den helt inne i øret mitt. ”Inga ,Inga” ”Hva er det?” spurte jeg forsiktig. Men ingen svarte. Det ble lysere og lysere, det var som å se på solen. Jeg tok hendene foran øynene.

Jeg kunne føle en hånd, den strøk meg på kinnet, den hadde så myk hud, silkemyk. ”Se på meg” sa en myk, lys og vakker stemme. Jeg tok hendene mine vekk fra ansiktet. ”Du er i himmelriket nå”. Det var en engel. Hun var vakrere enn noen jeg noen gang hadde sett. Jeg kunne ikke ta øynene mine bort fra henne. ”Kjære Inga”, sa den vakre engelen. ”Jeg vet du har opplevd mye vindt i ditt liv” En tåre falt ned på den hvite kappen min, og etterlot seg ett gullspor. ”Jeg har hørt dine bønner hver natt. Og vet at du er en guds sjel. Du fortjener alt godt Inga ,og her i himmelen ska du aldri gråte igjen.”, sa engelen.

”Din datter Liv-Kari og dine aller nærmeste sørger over deg Inga. De savner deg, de elsket deg virkelig de dagene og den tiden dere tilbrakte sammen på jorden.”

Mange tårer rant nedover kinnet mitt. Kappen min var ganske gyllen. Engelen strøk hendene sine over en sky. Skyen åpnet seg. ”Detter er begravelsen din Inga”. Hun gjorde sånn at det nesten ble som å se gjennom en kikkert. Jeg kunne ikke høre noen stemmer, men kunne føle deres følelser.

Jeg så på min datter Liv-Kari. Hun gråt og var trist. Jeg likte ikke å se henne slik. Engelen forstørret bildet av Liv-Kari og jeg kom nærmere henne. Jeg hvisket inn i øret hennes. ”Jeg elsker deg”. ”Kan hun høre meg?” spurte jeg. ”Hun vet det!” svarte engelen. Jeg så på mine barnebarn, mine oldebarn og mine venner. Jeg håper de forstår at det ikke var meningen å forlate dem. Engelen lukket skyen. ”Er du klar? ” sa hun. ”For hva?” svarte jeg. ”himmelriket?”

Det ble lyst. Jeg følte en varme utvendig og innvendig. Jeg følte trygghet og kjærlighet, jeg følte meg ung. Jeg kjente en myk berøring, to armer som omfavnet meg. ”Jeg elsker deg” hvisket stemmen. Jeg så på han. Hjertet slo fortere. Den følelsen av å elske, den følelsen av å være forelsket ble sterkere enn noen gang.

Det var min mann Lars. Han hadde gått bort noen år før meg. Jeg hadde savnet han helt siden det sekundet jeg fikk vite at han var borte. Det å se han igjen var ubeskrivelig. Han så like flott ut som den dagen jeg møtte han. Lysebrunt gyllent hår, en sterk mann. Han såg på meg med kjærlighet i blikket. ”Du ser like flott ut som den dagen jeg møtte deg”. Sa han. Jeg ser vel ikke flott ut tenkte jeg. En 89 år gammel dame ser vel ikke flott ut. Jeg så rundt meg. Det var enger, blomster, jordbruk med dyr og mange engler. Alle englene gikk med hvite kapper og hadde de samme hvite glitterdryssende vingene som meg. Og alle var vakre på utsiden og innsiden. Alle var elsket og alle elsket.

Ved siden av meg lå det ett middels stort vann. Lars og jeg gikk bort på en brygge som lå ved vannet. Vi satte oss ned og begynte å snakke. Jeg merket at speilbildet mitt var forandret, jeg var ung. Utseendet mitt var blitt skrudd tilbake til den tiden da jeg følte meg på mitt beste.

Lars tok meg i hånden og førte meg videre. Helt til vi stod utenfor en liten vakker og koselig gård. ”Her bor vi” sa han. ”Vi?” sa jeg spørrende. Og løpende ut døren kom mine to sønner Gunnar og Henrik, de hadde også gått bort før meg. Jeg var overlykkelig, tenk å se de igjen etter alle disse årene.

”Mamma ,mamma” ropte de. De var ikke gamle, de var ungdommer. Vi klemte hverandre, og aldri i mitt liv hadde jeg følt sånn lettelse, sånn kjærlighet. Og det spesielt til Gud, som hadde tatt vare på mine kjæreste. Den dagen møtte jeg alle mine søsken, mine foreldre, alle jeg hadde kjent opp gjennom livet. All den tiden som var blitt borte var endelig tilbake og det takker være himmelen.

”Du har fått ett brev mamma” ropte Gunnar. Han ga meg brevet. Og senere den natten da alle hadde sovnet ,tente jeg stearinlyset og leste brevet. Og der stod det med gullskrift.

Kjære Inga

Velkommen til himmelen. Du er en person som jeg alltid har elsket helt ifra du ble født .

Du er ett praktfullt menneske og en engel som virkelig har fortjent sin plass her i himmelen.

Gud.

”Jeg er en engel.”