Solen kom opp over landsbyen en søndag morgen. Bladene hadde allerede falt av for mange uker siden, og vinden ulte idet den smøg seg gjennom de trange smugene. Alle Bargerne hadde begynt å gjøre seg klar for vinteren.
- Å, du vet ikke hva en Barg er, det skal jeg fortelle deg: En barg, også kalt Homo Resirkulars er en person som er født og oppvokst i det nordliggende landet Callmara. De har vanligvis brede og firskårete kropper, men kan som oftest for de fleste virke som umiskjennelige vesener. I ansiktet er de furet med ufine linjer, stygge for å si det rett ut. Som en kjent mann sa: - Har du sett en Barg har du sett dem alle, stygge og fæle som de er. Det som er godt å si om Bargene er att de er av en usedvanlig hyggelig og gjestmild rase. Bargene elsker fester og sammenkomster og samler ofte mennesker som bodde i de ytre strøk av landet til fest. Det er heller synd at folk flest ikke vil gå på festene grunn av Bargenes umiskjennelige karisma.

Vel, nok om det. Innbyggerne i Barglandsbyen Lemura begynte i alle fall å forbrede seg til vinteren og de strenge vinterstormene som ventet i det nordliggende landet. Vinterstormen som varte et par uker var vel aller verst og det de fleste forbandt med vinteren. Da pleide innbyggerne å samle seg i vertshuset til den gamle Bargen Helcar. Han hadde et koselig vertshus midt i landsbyen. Det hadde alltid vært et samlingssted for folket, og det var der de fikk nyheter fra den store verden fra reisende eller streifere. Det var i sannhet folkets hjertet som lå i vertshuset som ble kalt "Den glade Barg", men om vinteren under den store vinterstormen var det et sted hvor man pratet og hygget seg, men også et nødvendig overlevelsessted for innbyggerne. Vertshuset var det mest solide og best isolerte huset. Nå hadde i alle fall de fleste av innbyggerne kommet til vertshuset for å sikre seg sengeplass. Ellers måtte de andre finne seg sengeplasser så godt de kunne i de trange gangene eller den store baren. Etter to dager var alle på plass, trodde man.

Stemningen var høy den dagen da de regnet med at stormen ville komme, for da skulle de ville vinterfestene starte. Dette var det imidlertid Helcar som hadde funnet på. Litt for at innbyggerne skulle glemme de sure stormene utenfor vinduene, og litt fordi han ville tjene penger på sitt gode brygg. Brygget hans var kjent over store deler av landet. "Ølets stamfar" pleide han å bli kalt fra folk utenbys fra. Helcar så ut av vinduet og så at det lavet ned snø, det steg skyer av støv, jord og snø idet vinden for forbi. - Festen er herved offisielt startet, skrek Helcar og folket jublet. Musikk var godt likt blant Bargene, og denne dagen hadde de ingen ting å klage på. Lyden "jomet" av både trommer, strengeinstrumenter og munnharper. At festen var en suksess var et faktum inntil musikken stoppet, og en ung Barg steg opp på et bord og skrek lamslått.
- L.l…llll.lll..Lindor er forsvunnet, ingen har sett han på mange timer, og stormen har vart i snart et døgn. Stemmen sank i brast, og alle skjønte hvorfor. Lindor var landsbyfolket stolthet og guru. Han var den eldste og klokeste av Bargene noen sinne. Da landsbyen holdt på å bli plyndret for et år siden var det han som ordnet opp. Han var også byen lege og medisinmann. Mest av alt var han kjent for den drikken han hadde laget. Drikken som kunne forvandle selv den styggeste Barg til en fager person, men nå var han altså borte. Hva skulle de gjøre!

Etter lange diskusjoner kom de frem til at Lindor ikke hadde kommet frem til vertshuset før stormen startet. De ble enige om at noen måtte gå å lete etter ham. De godt voksne Bargene Istari, Alravi og Ventako fikk i oppgave å finne ham. Følget besto av de beste krigerne og sporfinnerne landsbyen hadde sett på lenge. De kledde på seg godt, tok med seg sverdene sine og gikk ut av døren. Den plutselige vinden holdt på å rive de tre staute mennene ned. Istari ledet an til huset hvor Lindor bodde. De gispet da de så døren stå åpen. Inni huset var det tydelige tegn på kamp. Møbler, interiør, alt var vent opp ned. De skjønte med en gang at dette hadde med den magiske drikken hans å gjøre. Etter et lite rådsmøte kom de fram til at han måtte ha blitt kidnappet av Barger fra landsbyen Gorgun. Lemurianerne hadde lenge kjempet med innbyggere fra Gorgun. Gorgunerne var grådige, og var stadig på plyndrertokt i byen slik de hadde gjort for et år siden. - Nå vil de ha drikken vår også, skrek Alvari sint idet han svingte sverdet ned i bordet av bare sinne.
- Ikke din, men Lindors, rettet Ventako til Alvaris egoistiske holdning.
- Vi må i alle fall få den tilbake, sa Istari for å roe de andre ned.

De begynte å gå mot landsbyen Gorgun. Veien var lang, og stormen fortsatte, men det stoppet ikke de tøffe krigerne. Veien gikk gjennom den store skogen kalt Eldase. Været stoppet ikke, og krigerne stoppet ofte for å hvile. Etter to dager kom de til utkanten av landsbyen. De kunne skimte bål og ville stemmer ute i den klare natthimmelen. Istari ble sendt for å se om han kunne finne Lindor. Han smøg seg gjennom det tette buskaset fram til landsbyen. Da han kom fram gikk han raskt bak et hus for å finne ut hvor hylene kom fra. Stormen hadde nå begynt å bli sterkere og Istari skjønte ikke hvordan bålene kunne holde mål i denne vinden. Han tittet ut fra sitt skjul mellom huset og de tette buskene bak. Det tok litt tid før Istari fikk tilbake synet fra det sterke lyset som kom fra bålene. Der hoppet og danset flere dusin Barger rundt og rundt et stort bål. Istari holdte på å skrike da han så at Lindor var kneblet på en trestammen like ved bålet.

Hadde de tenkt å?, nei Istari skjøv tanken vek å tenke på hvordan han skulle redde Lindor, men idet han skulle prøve å komme lenger frem for å se, snublet han og landet oppå en vakt som sto ved utgangen til en slags offentlig sal. Panikken grep Istari, og han hugg rundt seg med sverdet. Han greide bare å drepe og såre en to, tre stykker før han ble tatt til fange og ført fram til bålet. Da Lindor så han, fikk han et rart smil i munnviken som Istari ikke kunne tolke. Det var vist et tegn på medlidenhet eller noen lignende. Det komme mange Barger bort til han og pratet på et fremmed språk. Istari skjønte ikke hva de sa, men regnet med at han hadde blitt tiltalt for mord og måtte bli straffet for det. Han regnet med at straffen var døden, han ville nok dø sammen med Lindor tenkte han dystert. Plutselig i denne dødserklæringen hørte de et rop fra den sørlige delen av byen. Istari kjente igjen stemmen, det var Alvaris. Han hadde fått oppmerksomhet ved å drepe en av de to vaktene. Vakthorn ulte og hele leirens oppmerksomhet ble rettet mot inntrengeren. Alle de dansene Bargene forsvant, og Lindor og Istari satt alene rundt bålet. Plutselig så de skyggen av Ventako komme imot dem. Han skar fort opp repende slik at de kunne reise seg opp.
- Fort, før de oppdager oss, maste Ventako og førte de til utkanten av skogen. - Alvaris greier seg, nå må vi tilbake til landsbyen før stormen blir verre. Stormen var nå blitt enda kraftigere og det ble vanskelig å gå. De skyndte seg gjennom skogen så fort de kunne. Etter tre dager kom de frem. Stormen var nå så ille at de var blå på fingrene av kulde. Lindor hadde fortalt at Gorgunerne hadde kidnappet han på vei til vertshuset. Grunnen var at de ville ha hans magiske drikk.

Istari titten ned og der så han flasken henge ned fra beltet. Bargene hadde ikke rukket å tatt den. Istari ristet lettet på hodet Da de kom til vertshuset ventet alt Alvaris på dem. Han hadde greid å riste fra seg forfølgerne inne i skogen. De gikk så inn for å feste og for å fortsette vinteren i vertshuset. Der ble de møtt med jubelskrik og heiing. Vinteren var ikke så streng denne gangen og innbyggerne klarte seg bra helt fram til våren. Hva som skjedde da Gorgunerne angrep byen om sommeren det året, og da innbyggerne fikk hver sin slurk av Lindors drikk er to helt andre historier.