Hanniball Hansen hadde alltid vært en helt ordinær gutt, og senere ung mann. Det var da han ble 40, at ting begynte å skje. Hanniball ble lei av sin tykke kone, sin 9-4 jobb, og øllen på puben hver lørdag. Hanniball begynte å tenke over livet sitt.

Men folk som Hanniball Hansen burde ikke tenke, for de tankene han tenkte, var høyst uordinære. Hanniball tenkte at for å endre livet sitt, måtte han først av alt bli kvitt sin tykke kone. - Så Hanniball tenkte og tenkte. Plutselig viste han det. Han viste hvordan han skulle bli kvitt sin kone, sin svigerfar og dermed arve alle pengene, slik at han kunne starte et nytt liv med en ung og vakker kone.

Hanniball begynte forberedelsene til planen en fredag aften, Siv, som hans tykke kone het, satt og gumlet seigmenner og sjokolade. Sannelig hadde hun noen brune karameller også. Det var helt utrolig hva det kvinnfolket kunne kjøre i seg. "Skal vi ta en tur til utsikten søndag, Siv," sa Hanniball. Siv så opp mellom to slurker Cola, "hva skal vi gjøre der?" "Vi tar en nistekurv med oss, også kan vi invitere din far med, sa Hanniball. Det blir vel koselig. Siv gryntet, "jeg synes det blir litt langt å gå." "Vi kan ta det med ro," sa Hanniball, og han gav seg ikke for Siv sa seg enig og ringte til sin far.

Så var det bestemt. Søndag formiddag kjørte Hanniball, med tykke Siv og sin svigerfar som passasjerer. Siv tygget på en stor sjokolade og svigerfar røkte en sigar, Hanniball tålte ikke lukten, men han bestemte seg for ikke å si noe. Han kunne tåle det litt til.

Ute ved utsikten stilte han seg helt ute på kanten. "Kom og se svigerfar, ta med deg Siv," sa han. Siv var etterhvert blitt så tykk at hun hadde vondt for å gå, men hun stavret seg frem til kanten med svigerfar på slep. "Se der nede," hvisket Hanniball, "se hvor vakkert." Både svigerfar og Siv bøyde seg fremover. Da slo Hanniball til, og dyttet dem begge ned skrenten, som var flere hundre meter høy. "Det var det," tenkte Hanniball. Så fant han frem mobiltellefonen og ringte til politiet om den tragiske ulykken.

En uke senere satt Hanniball på byens flotteste hotell, og speidet etter emne til ny kone, eller helst elskerinne. Da så han henne. Hun hadde ildrødt hår, var slank og smekker og middels høy. "Henne vil jeg ha," tenkte Hanniball. Han gikk bort til den unge damen. At hun sikkert var 15 år yngre enn han, bekymret han ikke en tanke.- Han spurte om han fikk bestille en drink til henne. "Ja takk, gjerne," sa den fagre unge damen.

Kvelden gikk og Hanniball spurte om Rose, som hun het ville bli med han hjem. Rose sa seg enig, og de spaserte ut i den mørke natten. Rose ville ikke ta drosje, og Hanniball skjønte først senere, hvorfor. Da de kom hjem ordnet Hanniball to drinker til dem, men han ble nødt til å gå en tur på toilettet. Da han kom derfra, drakk han glad og fornøyd drinken. Han hadde drukket hele drinken, før han merket at han ble så rar. Det begynte å svi mer og mer i maven, til slutt var det som om det brant i den. Hanniball så på Rose. Hun lo rått: Du fikk et glass med deilig arsenikk, det tar ikke lang tid før den har gjort sin virkning! Forundret det deg ikke at jeg ville gå hjem i kulde og mørke i stedet for å ta drosje? Jeg gjorde det for at ingen skulle vite at jeg dro til deg, ditt uhyre! Jeg er Sivs søster, og jeg forstår hva du gjorde med min søster og far. De pengene Siv etterlot deg, blir nå mine, og du får hva du fortjener. Nå går jeg!"

Hanniball Hansen ble kvitt sin fete kone og svigerfar, og han fikk masse penger, men han fikk ikke glede seg over noen av delene særlig lenge. Den som graver en grav for andre…………..