Hun falt. Falt ned i et mørkt hull. Hullet ble trangere. Glimtet av lys ble mindre. Svarte, glatte vegger. Hun falt. Falt ned fra senga og landet hardt i gulvet. Dyna lå fortsatt igjen i senga. Hun krøllet beina opp til brystet. Hun skalv. Det verket i hodet. Til vanlig ville hun ha reist seg igjen. Kanskje til og med ledd litt av seg selv. Men, hun gjorde ikke det. Hun bare lå der. Skjelvende. Hun husket at hun hadde kommet hjem natten før. Skrikende. Ødelagt. I tubetopp og miniskjørt hadde hun kommet hjem. Skrikende. Tårevåt. Antrekket virket mye dummere nå, enn det hadde gjort for bare noen timer siden. Hun kom hjem og møtte sjokk i øynene på dem. Hun hadde fortalt med skjelvende stemme. Hysterisk. Reaksjonene var tomme ord ut i luften. Lyder uten noen mening. Lyder. Bare lyder. Hun snudde seg rundt og tittet seg rundt i rommet.

Ved kommoden lå miniskjørtet. Hun lukket øynene. Alt ble mørkt igjen. Hun gikk nedover gata i mørket. Nedover gata. Snart under brua. Hun gikk nedover. Nei, det gjorde hun ikke. Jo. Nei, hun gjorde ikke det. Hun åpnet øynene igjen. Fortrengte det hele og reiste seg opp. Hun satte seg på senga. Puttet hodet i hendene.  Hun bestemte seg for å bli i senga. Det var trygt. Hun ble der hele dagen. Hun sa ikke et eneste ord. Ikke ett. Hun fikk ikke sagt noe. Det var ingen å si noe til. Det var ikke som hun trodde det skulle bli. Hun trengte ikke prate om det. Hun trudde alle spørsmålene skulle komme. Alle de spørsmålene hun var redd for å svare på. Hun hadde alle svarene men latet som de ikke fantes. Hun var redd for det som skulle komme. De tankene hun måtte tenke. Redd for fremtiden. Kunne det ikke bare stoppe her? Hun visste at slike tanker ikke skulle tenkes. Men, kunne det ikke bare stoppe her? Alt sammen.

De spiste frokost. Alle tre spiste frokost. Sammen. Hun stirret i et fjes. Et fjes med øyne av speilegg og en munn av bacon. Smilet var påklistra. Glatt. Slimete.

- I dag kan du vel ha på deg skjerfet du fikk av farmor, eller hva?

Moren hadde det samme påklistra bacon-smilet som tallerkenen hadde.

- Ja, det syntes jeg du skal ta på deg. Det er jo fint det?

Faren var ikke noe bedre.

- Farmor hadde nok likt at du hadde det på deg.

Kanskje en vakker dag, tenkte hun. Kanskje en vakker dag skulle hun ta på seg skjerfet. Hun skulle ta det på seg bare for å glede dem. En vakker dag. Kanskje. Hun så på foreldrene sine. Hun så inn i øynene dems. Det var ingenting der. Ingenting i dem. Ingenting bak dem. Ingenting. Bare tomme hull. Ignorerte de det? Hun hadde jo fortalt. Hadde hun det? Hun hadde jo det. Kunne de virkelig late som hun ikke hadde sagt noen ting? De gjorde virkelig det. De latet som. Utrolig. Sykt. Helt sykt. Hun sukket. Ristet på hodet. Hun gikk fra bordet uten å ha spist. Så bestemte hun seg for å gå opp og legge seg igjen.

Det var lørdag kveld enda en gang. Hun gikk nedover gata. Igjen gikk hun nedover gata. Bortover mot broa. Hun konsentrerte seg om å sette en fot foran den andre. Sjanglet litt. Hun så broa foran seg. Tåkete. Uklar. Det var ingen bil i sikte. Broa kom nærmere. Den lå i skyggen av alle lyktestolpene. I skyggen. I mørket. Det var mørkt. Altfor mørkt. Under broa var det kaldt. Så kom skikkelsen. Skikkelsen som ikke passet inn. Den som ikke hørte til under broa. Den skikkelsen som ikke skulle vært der. Det som aldri skulle skjedd, det skjedde. Jenta med tubetopp og miniskjørt som var på feil sted til feil tid og skikkelsen som ikke passet inn under broa. Det skulle ikke ha vært sånn. Det skulle aldri skjedd. Men, når det først har skjedd, så skjer det noe som er verre. Foreldrene svikter. Moren og faren til jenta klarer ikke finne ord. De finner ingen ord og ingen måte å si ordene på. Det de finner er skjerfet. De finner skjerfet hengende fra en bjelke i taket. Jenta hadde tatt skjerfet rundt halsen. Men det ble ingen vakker dag.