Lyset seiler gjennom og lyser opp kjellerleiligheten på en høyst ubehagelig måte. Fuglene synger ute. Trærne har fått nye blader. Overalt kan man se is krem og kjenne 25 grader varme kroppen. Folk smiler oftere, barn løper i gatene. Men ikke jeg. Jeg foretrekker mørket og hjørner. Du skjønner kanskje hvilken type jeg er. Jeg er personen som gjør at gamle damer har noe imot ungdom. Jeg er personen som har gitt en hel skole dårlig rykte. Jeg er personen i svart genser og stor bukse. Du ser meg som oftest på busstasjonen.

 

Tilbake til leiligheten, mamma ble sittende i sofaen med et høyst uvanlig blikk etter den form for beskjed. Hun legger ned telefonen og snur seg mot meg.

- pappa er død, sa hun enkelt og følelseløst

Jeg trengte ikke spørre hvordan, hvor eller når.

 

Pappa er død endelig og dessverre. Jeg ønsket ikke at dette skulle skje men når det skjedde kan jeg ikke la vær å trekke på smilebåndet. Du tenker kanskje at jeg både kald og ond. Kanskje også at jeg hatet faren min fordi han gjorde noen feil. Det er ikke riktig. Jeg smiler med tanke meg selv. Endelig kan jeg leve ut min drøm, jeg er en egoist og prøver ikke å skjule det. Hele mitt har gått jevnt nedover, men nå endres min livs nedtur til nytt håp, selv når andre tror bunnen er nådd.

 

Pappa ramlet inn døra full i dag igjen. Mamma som hadde fått sparken tidligere i uken av grunner hun ikke ville fortelle meg hadde lagt seg, men sto nå opp igjen. Hun stod i soveroms døren og ventet på at pappa skulle se henne. Jeg satt og så på tv som jeg pleide.

- Hvor har du vært? Spurte mamma strengt mens hun knyttet morgenkåpen stramt.

- Bare ute en tur kjære, med gutta på jobben. Pappa var veldig full og orda kom med dårlig tonefall og rytme og enda verre rekkefølge. Mamma fryktet nok at pappa traff noen andre.

- Kan du ikke si fra da? Hun bannet og det var tydelig at hun ville krangle.

- Det var ikke jeg som fikk sparken for å røyke hasj på jobb.

 

Jeg fikk på en ubekvem måte svar på et spørsmål. Mamma så på meg og kunne slå fast at jeg hadde hørt det. Jeg hørte mamma gråte på soverommet og pappa lage mat på kjøkkenet. En utrolig dårlig følelse samlet seg opp inni meg samtidig som murveggene føltes som om de ble mindre og mindre. Jeg klarte ikke være den tøffe personen jeg var på gata her hjemme. Her gjaldt andre regler. Jeg ventet en stund med å sove, til det ble så stille det er både før og etter stormen, og til det ble så mørkt som en kjellerstue burde være.

 

Pappa kom hjem i dag. Kasta fra seg frakken. Han satte seg i lenestolen og begynte og si en masse om hvor dum sjefen hans var. Pappa var blitt satt ned i lønn, noe han hadde liten forståelse for. Da mamma kom hjem fra jobb ble maten endelig servert. Jeg la merke til at mamma og pappa kranglet mer og at maten ble enklere og enklere. Dessuten gjorde vi aldri familie ting sammen no’ mer. Mamma vasket sjeldent klær og pappa var det ganske usannsynlig at i det hele tatt viste vi hadde en vaskemaskin. Det var vel omtrent på denne tida jeg begynte å gå med en svart hette genser og en like stor bukse. Lite visste jeg da om at dette ville bli meg de neste 4 åra.

 

- pappa pappa kan du gi mer fart, sa jeg mens jeg satt på huska forventningsfullt.

- Jada, sa pappa og kom gående bort.

Sola strøk over det grønne gresset og friske gresset og himmelen var skyfri og livet helt bekymringsløst iallfall i 7 åringen på huskas øyne. Pappa hadde på seg dress det var nemlig første dagen i hans nye jobb. Mamma sto op kjøkkenet vinket til meg på huska. Jeg hadde lyse blå bukse og en gul genser. Noe som sto i sterk kontrast til seinere i livet. Men det var da pappa spurte meg om det jeg står og smiler av 8 år seinere.

- hva er din største drøm da gutten min?