Novella er skrevet av Kjell Askildsen, som er en av vår tids mest aktede novelleforfattere. Denne novella er utgitt i 1983 i samlingen ”Thomas F’s siste nedtegnelser til almenheten”. Askildsen er da en relativt gammel mann, noe som kan bety noe for de tankene han formidler i denne teksten. Novella handler om Thomas F – jeg-personen – som får besøk av den nye gårdeieren. Thomas er en eldre person som er litt dårlig til bens, og som sjelden får besøk. Han tror at gårdeieren kommer for å se på et trappegelender som er i stykker, og som Thomas klagde på for et år siden. Men gårdeieren bryr seg ikke om gelenderet. Han kommer derimot for å fortelle at husleia skal økes med 20 prosent, og i tillegg insinuerer han nærmest at det er den gamle mannen som har ødelagt gelenderet i trappegangen. Gårdeieren beklager seg over alle gårdene han eier som går med underskudd. Etter at gårdeieren uten foranledning spør Thomas om han tror på Gud, finner den gamle ut at han må bli kvitt husverten sin igjen. Han minner ham om det ødelagte gelenderet, som han påpeker at er hans holdepunkt her i livet, ved enkelte anledninger. Dette medfører en lengre utlegning fra den andre, og til slutt dunker Thomas stokken sin i golvet. Da går gårdeieren. Dette er en lettelse for Thomas F, og sluttreplikken lyder: ”Ikke gi opp Thomas, ikke gi opp”.

Synsvinkelen i denne novella er personal – det er Thomas F som forteller ut fra sin synsvinkel som deltaker i historien. Han forteller sin versjon av replikkene og han kan fortelle om sine egne tanker. Hva den andre personen, gårdeieren, tenker, vet vi ikke noe om, så dette er fullt og helt Thomas sin versjon av historien. Novella er kronologisk bygget opp og utspiller seg over svært kort tidsrom, kanskje innenfor en halv times tid.

Fortellermåten er uhøytidelige, språket holdes i en muntlig tone, og en finner flere pussige formuleringer som gir historien ekstra liv. for eksempel når Thomas tenker om gårdeieren og pratingen hans at han er ”den typen som går for egen maskin”, eller om folk som tror på det evige liv: ”En vet aldri hva de kan finne på”. Ut fra beskrivelsen av det ødelagte trappegelenderet og hvordan dette var blir ignorert av gårdeieren, vil jeg tro at dette er en eldre gård, hvor eier er mer opptatt av å tjene penger enn at beboerne skal ha det bra. Og gårdeieren som beskrives i denne teksten bekrefter dette. Han legger ut om alle gårdene han eier og som han taper penger på. Så også med gården som Thomas bor i. Han har heller ingen forståelse for gelenderet som Thomas minner ham på også mot slutten av novella. Han passer godt til beskrivelsen av hushaier som en husker fra 80-tallet, da raske investeringer for lettjente penger var hyppige saker i mediabildet. Hovedpersonene, Thomas F, tror jeg er en eldre mann som nok er temmelig ensom. Han sier ”Det er så sjelden det kommer noen”. Jeg ser for meg denne gamle mannen som en stolt mann med sine egne meninger om det meste. Dette kan være en årsak til at han er ensom. Han er en mann som framholder meningene sine, på tross av at de kan gå på tvers av meningen rundt ham – men han går ikke på akkord med noen. Dette kan virke frastøtende på mange. Han har meninger om folk som tror på det evige liv, de ”er ikke rasjonelle”, og han har ”sluttet å diskutere økonomi med folk som sier de tjener penger på noe de kunne kvittet seg med” for tretti år siden. Han fastholder også retten sin til å få reparert gelenderet overfor eieren. Ensomheten sin røper han i innrømmelsen at ”ved enkelte anledninger er gelenderet mitt holdepunkt i livet”. Og her tenker han nok på mer enn den fysiske støttet et trappegelender kan gi. Han tenker på tryggheten ved å ta på gelenderet, som en gammel venn han har hatt i gården i alle de årene han har bodd der. Nå er det bare han igjen i gården av den eldre garde – alle de andre er unge. Når han har vært ute og skal opp i sin egen leilighet, er det trappegelenderet han fører handa si oppover og som er kjent og godt å støtte seg til. Til slutt stopper Thomas gårdeieren evige strøm av ord med stokken sin, og det føles som en seier for ham når han endelig blir kvitt den andre. Det blir som en spore for videre kamp på livet sti for ham. Hva vil Kjell Askildsen med denne novella? Jeg finner to budskap i denne korte historien. Den første er at folk som har ett mål her i livet, nemlig å tjene masse penger – framstår som egoistiske og uten særlige tanker for dem som skal skaffe dem disse pengene. Jamfør huseierens jeremiade over hvor dårlig uttelling han får for investeringene sine og hans arrogante og neste aggressive tone overfor den gamle mannens ønske om å få reparert noe så nødvendig som er trappegelender.

Når det gjelder den gamle mannen, har han måtet ta konsekvensen av stoltheten sin, og sin kanskje overlegne væremåte. Han er ensom i sin stolthet, men han er ikke slått! Når han får en utfordring, som dette besøket av gårdeieren tydeligvis er, takler han den på en god måte og får for så vidt siste ordet med stokkdunket sitt. Jeg tror at dette, og også det at han ikke vil slippe inn de religiøse, skal uttrykke at man skal ta vare på integriteten sin, selv om man blir gammel. Som menneske blir man ikke ringere med årene, kanskje tvert imot. Og én seier gir videre inspirasjon til utfordringer som vil måtte komme: ”Ikke og opp Thomas, ikke gi opp.”