-Jæv** homo! Alle ropene er sårende. Det synes iallefall Kevin. Han hører det hele tiden, og selv om det ikke er direkte rettet mot han er det sårende. Hvor mange er det som vet hvordan det er å være 19 år og homofil? Det er nok en del, men flertallet har ingen anelse, og det er de som kommer med alle sårende bemerkningene.

Helt fra barn begynner på skolen til de går ut av iallefall ungdomskolen bruker de fleste homo som skjellsord, uten å tenke på at det er diskriminerende. Hvis noen kaller en mørkhudet for neger eller en kortvokst for dverg er det respektløst, men hvem tenker på det? Selvfølgelig er det respektløst, akkurat like respektløst som å bruke homo som skjellsord. (Helst skal man ikke bruke skjellsord i det hele tatt, for det løser absolutt ingenting.)

Kevin sitter på en benk utenfor rådhuset. Litt pussig at han sitter utenfor rådhuset siden det han trenger mest er råd. Råd om hvordan å fortelle foreldrene om sin legning eller om han skal fortelle det i det hele og det store. Foreldrene har mast om at han må ta med kjæresten sin hjem en gang slik at møtt ”henne” som de sier. For dem er det en selvfølge at det er ei jente, men i dette tilfellet er det ikke slikt.

I dette tilfellet er det en annen gutt. En like forvirret gutt som han selv. Kanskje er denne gutten enda mer forvirret også.

Kevin tenker på hva foreldrene vil si. Han frykter det verste. De vil kutte all kontakt med han, akkurat slik som Jonas’ foreldre gjorde.

Han hører en lyd, det høres ut som gråt tenker han og ser opp. Noen meter lengre borte står det en gutt på omtrent 15 år og lener seg mot en vegg. Han går sakte bort, nesten lydløst.

-Går det bra? spør Kevin. –Har noen vært ekle med deg?

-Gå din veg! svarer gutten. –Du vil ikke forstå alikevel.

-Prøv meg? sier Kvein som vil hjelpe. –Hva er det jeg ikke vil forstå?

-Har du noen gang vært forelsket, begynner gutten. –I en som er av det samme kjønn som deg selv? spør han tvilende.

-Jovisst, svarer Kevin. –Og det er jammen ikke enkelt. Jeg satt faktisk selv der borte istad og tenkte på hvordan jeg skal fortelle det til foreldrene mine. Du skjønner, de maser og maser om at jeg må ta med kjæresten min hjem slik at de får møte ”henne”, men jeg vet ikke helt hvordan de vil takle det faktum at det er en ”han” og ikke en ”henne”, fortsatte han mens han lo.

-Nei, det skjønner jeg, svarer gutten og ser opp. Kevin ser det lille håpet som for bare noen sekunder siden tok plass i øynene hans.

-Hvordan visste du at du var homofil, sier gutten etter noen sekunder. –Hva sier vennene dine til det? Hva skal du si til foreldrene dine?? Tror du du vil være homofil for resten av livet? Har du noen gang vært sammen med ei jente? Hvordan takler du det seksuelle? Spørsmålene raste ut av guttens munn.

-Whoow, ta det rolig. Du trenger ikke haste. Hvis du vil kan vi gå på en isbar eller noe og snakke om dette. –Det er en rett der borte.

- Ja svarer gutten som forresten het mathias. –Det er helt fint, men et lite spørsmål. Hvordan takler du all den diskrimineringa som foregår?

- Det er bare å ha tro på seg selv og ikke bry seg om hva andre mener, de er uvesentlig.

Kevin og Mathias går til caféen og det er umulig og skille dem fra helt ”vanlige” gutter. De ser akkurat lik ut, og det er de nok også, det er bare det at de har en helt annen legning, og det er alt.