”Skynd deg! Vi har ikkje heile dagen på oss.” Ropte Mette med ein irritert stemme. Siri så bort på den store sportsekken hun hadde pakket. Nå var tida inne. Hun skulle gjøre det hun i alle år hadde drømt om, men likevel hadde vært så redd for. ”Tida er inne,” tenkte hun.

Siri hadde planlagt dette lenge nå. Helt sida hun fikk den grusomme beskjeden om at hun hadde kreft, og det var uvisst kor lenge hun hadde igjen å leve. Hun skulle søke utfordringar og leve kvar dag som om det var den siste.

Sportsekken var tung, men Siri klarte til slutt å få den opp på ryggen. Et augeblikk vurderte hun å ta sekken av, og legge igjen noe av det hun hadde oppi. Men hun ombestemte seg da hun tenkte på kor lang tid det ville ta, og kor utolmodig Mette var.

Ute på gardsplassen stod Mette og flørtet med den kjekke instruktøren. Det så ikkje ut som Mette var noe særlig irritert lenger. Hun småløp bort til Siri. ”Er du klar nå?” Spurte hun og gliste bredt. Siri hadde alltids syntes at Mette var ei nydelig jente. Hun hadde blondt, krøllet, fyldig hår og djupe blå augo. Men det beste med Mette var at hun var verdens beste venninne. Hun stilte bestandi opp for Siri når hun trengte det, og hun var ei stor støtte for Siri nå i sjukdommstiden.  

Plutselig hørtes ein voldsam motordur. Helikopteret var nå klart. De skulle fly til Skarsteinhaug, kor de vidare skulle klatre opp på den enorme Skarklippa.

De satte seg inni helikopteret, Siri kjente at det knødt seg i magen av spenning. Det hadde ikkje enda gått opp for henne at hun skulle hoppe i fallskjerm. Hun så ut av vindauget i helikopteret. Tanken om at hun var alvorlig sjuk streifet henne, og det minnet henne på kor viktig det var å fullføre dette.

Etter vel et kvarter var de fremme ved Skasteinhaugen. De hev på seg utstyret, og begynte på den bratte vegen opp.

Vegen var lang, og det føltes som sekken veide fleire tonn. Siri var glad når de endelig bestemte seg for å ta ein pause.

De satte seg ned for å ete. Man kunne tydelig sjå at Mette verkelig hadde fådd augo opp for fallskjerminstruktøren. Det virket for Siri som om interessa var gjensidig. Siri gleda seg over Mettes lille romanse. Hun visste godt at hun sjølv aldri kom til å leve lenge nokk, til å få oppleve noe liknande på kjærleikfronten. 

Disse tanken sleit Siri med. Hun kunne ikkje fatte kva hun hadde gjort for å fortene dette.

Ein høy skallet mann med lang snurrebart reiste seg opp og kunngjorde at pausen var over. Nå måtte de verkelig sjå til å komme seg vidare.

Den siste biten var så bratt, at de måtte bruke sikring. Spenningen steg for kvart steg Siri tok. Nå var hun så nært målet. Siri og Mette skulle gjøre et tandemhopp, sia Mette var ein erfaren hopper.

Oppe på toppen av Skarklippa blåste det sikkelig. Siri så seg rundt. Det var ein fantastisk utsikt derfrå. Alle fjelltoppene og innsjøane smelta saman, og ble et vakkert maleri.

Siri og Mette spente seg fast til kvarandre, og gjorde seg klar til å hoppe. ”1…2…3.” Sa de i kor, og så hoppet de utfor.

Lykka som veldet innover Siri var ubeskrivelig. Hun følte seg som verdens lykkeligaste person. ”Eg er fri!” Ropte hun.

Vel nede på bakken oppdaga Mette at det var noe galt, Siri falt i bakken. Mette prøvde å få kontakt med henne, men hun fikk ikkje noe svar. Etter kvart gikk det opp for henne at Siri var død. Hun hadde kollapset mens de var i lufta. Mette fikk sjokk, og følte straks ein enorm skyldfølelse for å ha tatt henne med på turen. Hun så på Siri, og syns tydelig hun kunne sjå et lite smil. Det var da hun skjønte at Siri døde lykkelig.