Lene løper inn på dassen, låser døra og kan endelig slappe av. Hun finner fram veska si, tar opp en sprøyte. ”Endelig...jeg må bare ha litt ellers bli jeg helt sprø!” Lene gjør alt klart, setter inn sprøyta som hun har gjordt nå i to år. Enda ett arr etter en sprøyte, det har blitt en del. Hun er ferdig, sitter på dasslokket og tenker og slapper av. ”Hvorfor gjør jeg egentlig dette? Jeg veit jo svaret selv da... Lurer på om jeg gidder å leve til jul? Øystein hadde sikkert hjelpa meg med problema. For en tanke, han er bare kjekk, ikke en gud som kan løse alle problemene til folk. Tror jeg vil stifte familie med han. Så kanskje jeg skal bli gravid i kveld?

Mamma hadde sikkert helt sagt: Lene, hva har den ekle fyren gjort med deg? Men en slik pipestemme og snakka til meg som jeg var en treåring. Dritt mamma, Jeg hater henne. Henne, ja hvem er hun? Hun er et null. Jeg er et geni. Kommer det ikke noe rus? Det har gått minst 15 minutter nå”.

Hun tar en dose til. Musikken dundrer gjennom døra, hun går ut til de andre folka. De andre er Mari, Øystein, Rob, Siri og en haug med mennesker hun ikke kjenner. Alle er fulle eller rusa på dop. Mest amfetamin og hasj. Det går på rundgang.

Alle røyker hasj enten de vil eller ikke. Lene vet at en stor dose amfetamin gir svimmelhet og hodepine. ”Ja da, ja da, jeg vet at mamma sier ditt og datt”. Hun snakker til Siri, som prøver å få henne med seg hjem. ”Jeg tror det er noe fornuftig i det moren sier til deg!”

”Jeg bryr med faen ikke om hva hu sier, jeg vil ha mere ”pepper”. Driter i om jeg dør... Slipp meg!!”.

”Ser deg i begravelsen da, Lene”. Siri går, hun har prøvd i mange måneder nå. Hun vet at det ikke hjelper hva hun sier. Hun orker ikke å mase mer.

Festen fortsetter, alle danser, røyker eller drikker. ”Øystein!”.

”Ja, hva er det, Lene?” ”Har du noen beroligende piller, jeg er kvalm og svimmel. Takk, jeg skal huske på dette til en annen gang”.

Klokka blir 10 på morgenen på søndag. Alle har gått hjem, unntatt seks stykker. Lene er en av dem. Hun ligger på gulvet. Det renner blod fra nesa henne. Hun har falt ned fra et bord. Hun er kald. Pulsen hennes har stoppet. Det bli ringt. Det er Gullveig som tar telefonen:

- Dette er Gullveig Jensen, du har nå kommet til Ullevål Sykehus. Vær så god!

- Ja, hei...Det er blitt funnet et lik, på gata.

- Et lik, er du sikker?

- Ja, hu er kald og slikt

- Kjenner du personen og kan du si hvor liket befinner seg?

- Nei, liket ligger på Oslo S, ved sjappa til Jensen.

- Hva heter du?

- Hææ...ha det!

20 minutter senere blir liket hentet og foreldrene varslet. Det bli senere konkludert at Lene døde av overoppheting, på grunn av stor dose med dop. I begravelsen hennes møter det opp mange, skolekamerater, familie og venner. Alle som kjenner henne godt, unntatt Siri. Hun orker ikke skammen, det sist hun sa til Lene, var at Lene skulle dø. Hun hadde aldri trodd det.

Siri sitter hjemme på rommet sitt og griner. Hun har satt på en cd, Party Hits 2. Det rister i gulvet. Der sitter hun hele dagen. Foreldrene sier hun må skru ned, Siri skrur opp. Foreldrene sier at hun må låse opp døra og snakke med dem, men Siri sitter i segna si og griner.

I kriken er seremonien startet. Presten snakker og snakker hvor sørgelig at et så ungt menneske skulle dø. Han snakker i en time om et tema, til slutt orker ikke Astrid å høre på mer og går på til alteret og spør om presten kan avslutte. Presten senker ned den hvite kisten, med alle blomstene på. Blomstene er i alle regnbuensfarger og mer enn det. Det er kaldt ute, det begynner å bli høst. Bladene faller av, og vinden blåser kaldt. Det er skikkelig høstvær.

Astrid, spør sin mann: ”Hva synes du om begravelsen? Synes du det var greit at hun hadde på seg den kjolen? Jeg var ikke sikker på hva du ville, hun fikk den kjolen av deg i fjor. Kan du svare meg?”

”Sikkert helt greit, akkurat nå orker jeg ikke å tenke. Er det greit?”

”Ja, ja. Det skulle bare mange. Ta på deg skjerfet nå! Sånn ja da ble det bedre”.

”Du behandler meg som en unge!”

”Ikke skrik da. Jeg vet du har det vanskelig, det har jeg også, men vi må prøve å takle det. Hvertfall så vi kan snakke sammen.”

”Til jord er du kommet og til jord skal du bli”. Presten sier de siste ordene...

Ring! Ring! Ring! ”Lene nå må du stå opp! Klokka er syv og du skal på skolen i dag”.

”Ja da mamma, må bare våkne fra drømmen min først. For en merkelig drøm, det føltes så virkelig. Den var ekkel og tenk om jeg er sanndrømt!”

”Lene, snakker du med deg selv?”

”Nei da, det er bare du som tror det. Jeg går på badet nå, så da er det opptatt i et kvarter fra nå. Husk det!”

Lene går inn på badet og ser på armen sin. Fullt av arr fra alle sprøytestikkene.