Et glissent veilys spredte et skinnende gult skjær under den mørke himmelen. Vakre røde blader dalte ned mot bakken utenfor. Klokken viste halv åtte på morningen. Jeg hørte porten knirke og avisbudets raske føtter utenfor og den vanlige gjenklangen det gav da han kastet avisen ned foran døren. Så duren fra motorsykkelen. Jeg smilte. Det var en spesiell dag, men hele bygden var i dyp søvn, og han fløy rundt som om det skulle være midt på lyse dagen. Lørdagsavisen fra i går lå fremdeles utbrettet på kjøkkenbordet, og restene fra den herlige frokosten med egg, bacon og roastbiff vi hadde spist i dag sto på stuebordet. Jeg ryddet det raskt bort og puttet tallerkene i oppvaskmaskinen. Jeg la merke til at en fortryllende svart ravn fløy forbi vinduet.

”Kirsten! To minutter til vi må kjøre!”. Henrik ropte nede fra første etasje. Jeg satte i den siste nålspisse søljen og festet forkle rundt midjen. Det var glovarmt. Barnet lå vakkert på sengen i dåpskjortelen sin. Jeg tenkte på bildene fra den gangen jeg hadde hatt på det lille klesplagget. Deretter så jeg nedover sognebunaden min. Den jeg hadde arvet fra mor og den barnet kanskje ville arve av meg en dag. Jeg løftet henne forsiktig opp fra sengen. ”Vi kommer”, ropte jeg tilbake mens jeg holdt henne for ørene.

Den isende vinden utenfra satte seg som et sukk på innsiden av bilen da vi lukket dørene. Frost spredde seg på kroppen min. Vi satte varmeapparatet på fullt. Trærne vaiet kraftig i vinden og lagde en høy brusende lyd. Følelsen av å vasse gjennom fuktige blader satt fremdeles igjen i føttene mine, og jeg lente hodet bakover. Barnet sov i forsetet. En to timers kjøretur ventet oss, og den jevne og summende lyden fra motoren suste forsiktig i bakgrunnen da vi kjørte ut på veien. Jeg lo. Henrik skrudde på radioen og tonene fra ”No woman, no cry” bølget seg varmt igjennom bilen. Say I remember, when we used to sit... in a government yard in Trenchtown.. Trærne bruste på utsiden av bilen. Good friends we have.. Oh, good friends we have lost.. Along the way.. Fargerike blader med små stive iskrystaller traff frontruten dunkende med jevne mellomrom. No woman, no cry.. No woman, no cry. En knitrende følelse sprudlet i magen, og jeg rettet på søljene mine. Alle vennene var samlet og hele slekten ventet på oss ved den vakre fjellkirken. De spisse søljekantene stakk meg forsiktig i fingertuppene. Jeg telte lys langs veien, og myste i de små bekmørke øyeblikkene da vi innimellom kjørte inn i søvndøsige skygger. En varm svære hadde smøget seg rundt bilen og jeg tittet forsiktig ut på de kalde skogområdene vi kjørte forbi. Solen var så vidt stått opp på himmelen, men fargeløse skyer dekket til de vanligvis dansende solstrålene.

Med et så jeg noe røre seg et stykke foran oss på veien. Noe stort og lurvete, kanskje flaksende. Rundt var svimlende trær med grener som først begynte høyt over bakken, og små ribbede løvtrær med kun noen få blader i toppen. ”Senk farten”, ropte jeg panisk. Bilen humpet og jeg stakk meg på den nederste søljen. Det som rørte seg på veien krabbet, og reiste seg opp. Rødt blod piplet frem fra fingeren min. Dyret bykset fremover. My feet is my only carrige, Det var ikke et dyr. And so I’ve got to push on through.. Det var en gammel mann! Langt grått skjegg, og side klær. Han løftet hånden. Henrik tråkket på bremsen. Bilen skrenset og suste raskt bortover de glatte bladene. Gled. En sugende lyd kom utenfra. Everything’s gonna be all right.. Vi snurret rundt. Barnet begynte å skrike, og det klang inne i bilen. De store trærne kom imot oss. Everything’s gonna be all right now... Et sug spredte seg i magen min. Barnet hvinte. Jeg følte min egen stemme skrike uten lyd, og varmen inne i meg forandret seg til iskald frykt. Kvister knaste under bilen, og det var som om bilen akselererte. Vi veltet bortover. En voldsom smerte bet seg i armen, men ynkene mine kom ikke frem. ”Barnet!... Barnet!”. Vi svirret lydløst av veien. Med et enormt smell traff vi en vegg av trær. Stillhet. Kvister raste i taket. Så hylende barnegråt.

Den ulende ambulansen tok oss til sykehuset. Raske skritt og røde frakker. Barnet lå stille i sengen. Rommet var hvitt med gule gardiner. Det luktet stramt av sykehus. Et rødt stearinlys stod og brant på nattbordet. Den skrikende smerten i armen min hadde stoppet og det stakk lett under den harde gipsen. Ansiktet mitt var blitt til stein på utsiden, men på innsiden gråt jeg. Barnet hadde punktert en lunge og fått hjernerystelse. Halvparten av hodet hennes var blått og hun var koblet til en stor maskin. Hvorfor var det ikke meg? Jeg pustet tungt. De skulle blåse opp lungen hennes igjen i morgen. Henrik lå slapp i sengen ved siden av med brukkede ribbein. Han smilte svakt til meg. Jeg snudde meg. Han hadde i hvert fall tatt sin del. Og det ble kveld, og det ble morgen, andre dag.

Jeg hadde jeg sittet oppe hele natten, stirret ut i den fargeløse luften, sett ut av vinduet og hørt trærne bruse, da jeg fikk beskjeden fra legen. Solen hadde kommet frem og strålene tittet inn vinduene. Blikket mitt var tomt. De sa hun ville klare seg. Sa at det så bra ut. Bare to dager på sykehuset og det så allerede lyst ut. Et dansende teppe med engler rullet foran øynene mine. ”Operasjonen ser ut til å ha vært vellykket, og hun puster normalt nå. I morgen vil hun være fin. Når det gjelder hjernerystelsen er det bare snakk om tid.” Tid tenkte jeg. Tid har vi nok av. Hun ville bli frisk. Henrik strålte. Jeg planla hjemreisen, og snakket på telefon med venner og familie. ”Dåpen er bare utsatt”, smilte jeg med slørete stemme. ”Dere er alle invitert søndag neste uke”. De vennlige stemmene sang i hodet mitt, og jeg nynnet. Jeg kjøpte blomster, og ga varme klemmer til foreldrene mine da de kom innom på besøk. Og det ble kveld, og det ble morgen tredje dag.

Jeg våknet brått av en ulende lyd fra pustemaskinen. Det skrek i veggene. Barnet hadde lukkede øyne der hun lå i sengen. Brystet hennes beveget seg ikke. Sykepleiere stormet inn i rommet og flokket seg rundt sengen. Rommet mumlet av hastige stemmer. Jeg frøs til is. De tok henne til intensiven. Lungen hennes hadde kollapset igjen. Hun kan ikke dø! Sykepleierne sa dessuten at hun hadde indre blødninger. Da capo, tenkte jeg. Da capo. Si at hun blir frisk. Kom og fortell meg at hun blir frisk.

Henrik satte seg opp i sengen. ”Det ser dårlig ut.”, hadde de sagt. Med lav stemme, nesten hviskende akkurat som de kunne skjule sannheten. Stillheten i rommet var trengende og luften ble tynnere og tynnere. ”Åpne vinduet”, sa han. Rommet ble med et kjølig. Isende vind trengte seg fram i rommet. Avskyelige høstblader seilte inn på gulvet og dannet et fargemaleri på gulvet. ”Vi må tenke på å døpe henne”, sa han. ”Hun kan ikke dø uten et navn”. ”DØ!” ”Hun skal ikke dø!”. Sinne kokte opp i meg, men så hørte jeg legens stemme i hodet. ”Det ser dårlig ut. Det ser ikke bra ut....” Det var først da det gikk opp for meg. Hun har aldri fått et navn, bare det som fantes i våre tanker. For mange er hun ikke blitt til, enda hun er, har ikke satt fra seg noen spor. Enda hun var lys levende, akkurat som oss andre. Foreløpig.

Det røde lyset ved nattbordet hadde brent opp, og jeg tente et nytt et. Det var grønt, og strålte over det lille fjeset som lå i sengen. Hun pustet nå. Lå med lukkede øyne i sengen og pustet tungt. Det lille brystet gikk opp og ned og trakk luft ned i lungene hennes. Jeg så på henne, og møtte blikket til Henrik. Vår eneste datter. Hun var så vakker.

Presten kom på ettermiddagen. Vi sa barnet skulle hete Elisabet i kor. Presten nikket. Han hadde langt grått skjegg og smilerynker. Sangen til Bob Marley klang plutselig i hodet mitt og jeg tenkte på hvorfor vi var der. Everything’s gonna be all right... Presten fylte vann i døpefonten og gikk bort til barnet. Vi sto samlet rundt sengen. ”Gud bevare din utgang og din inngang fra nå og til evig tid. Jeg tegner deg med det hellige korsets tegn, til et vitnesbyrd om at du skal tilhøre den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus og tro på ham...” Everything’s gonna be all right.. ”Etter vår Herre Jesu Kristi ord og befaling døper jeg deg, Elisabet, til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn... Den allmektige Gud har nå gitt deg sin Hellige Ånd, gjort deg til sitt barn og tatt deg inn i sin troende menighet. Han styrke deg med sin nåde til det evige liv. Fred være med deg. Amen.” Elisabet åpnet øynene.