Hun hadde problemer. Men allikevel ikke. Ikke i forhold til alle andre. Plutselig var hun trist hele tiden. Fikk kommentarer fra venninnene sine om at hu var blitt så fjern i det siste. Og ikke prata så mye.

 

Hun testa snus, og prøvde hasj. Alt for å komme unna sannheten. Som hun fikk slengt i trynet hver eneste jævla bidige dag. ”Ah, er det mulig å være så feit som deg? Og så patetisk? Du klarer ikke det vet du vennen. Du kommer aldri til å bli sammen med noen du, skjønner du vel. Ikke sånn som du er. Det eneste du gjør er jo å sitte inne. Dessuten.. er du ikke særlig pen heller.” Hun prøvde å forklare at det såret. Men fikk ikke frem de riktige ordene. ”Ja, men du må da skjønne at det bare er spøk?” Joda, svarte hun. Så klart skjønner jeg det..

 

Hun fikk følelser. Som ikke burde finnes mente resten av familien hennes. Hun blei forelska. I ei jente.. ”Hæ? Tenk om du er skeiv, sa du? Nei, det er du ikke.” Familien hennes var veldig ”liberal”. Ja, altså sånne som er åpen for alt.

 

Jeg må gjøre noe med det tenkte hun. En kompis av henne sa at han skadet seg selv. Det hjalp sa han. Hun måtte jo prøve. Hva skulle hun ellers gjøre? Og prøve gjorde hun. Hun fant frem en barberhøvel. Brukte en stund på å få den fra hverandre. Holdt det skinnende bladet opp mot lyset. Satt og beundret den vakre overflaten. Tok et godt tak om det med venstrehånda, og senket det mot den høyre underarmen. Tok et dypt åndedrag og la det mot armen og presset godt ned mens hun dro nedover. Blodet piplet frem. Så godt det gjorde! Ingen tanker.. Bare fysisk smerte. Hun gjorde det en gang til. Til slutt ble det en hel rad med små streker. Best å slutte tenkte hun.

 

Tida gikk og de fortsatte å mase om hvor feit hun var. ”Hvordan er det mulig at du ikke kommer deg inn i dette skjørtet?! Jeg brukte det når jeg var gravid med deg jo!” Hun begynte og prøve å spise sunnere og trene minst 3 ganger i uka. Ikke noe resultat. Hun begynte å slutte å spise brød og trene minst 4 ganger i uka. Fortsatt ikke noe resultat. Hun fant frem barberbladet igjen. Den som skinte så fint i lyset. Holdt det godt fast i venstre hånda og presset det mot den høyre underarmen og laget en strek. Denne gangen sluttet hun ikke før det ble to rader med tette streker. De indre smertene forsvinner liksom i de ytre..

 

Sangen hun hørte på om og om igjen hver dag, var trist. ”I know you’ve been hurt” sang damen. Moren hennes maste om at hun hørte på musikk hele dagen lang.”Du blir så dum av det! En 5’er er ikke bra nok! Du kunne ha lest mye mer.”  ”I can’t seem to win this fight” sang damen videre.

 

Hun begynte å begrense matinntaket til 1 brødskive hver dag, ellers drakk hun bare vann. Hun tok seg en treningstur hver dag, og straffest seg selv med å skjære dype kutt i armen eller låret hvis hun spiste mer enn lov. Endelig begynte vekta å vise resultater! Hun hadde satt seg et mål og skulle klare det. Målet var 50 kilo. Nå var hun på 61. Altså bare 11 kilo ned. Det går nok bra tenker hun. Kanskje noen liker meg da? Da skal jeg slutte med disse tåpelighetene. Da er det kanskje en mulighet for at jeg kommer med inn i de klærne mamma maser om hele tiden også. Og da.. Da får jeg kanskje venner.. Om jeg ikke er så feit.

 

Nettene med kniven ble hennes høydepunkt. Karakterene på skolen sank sakte men sikkert, og venninna lurte på hvorfor hu var så furt hele tiden. Og sinna. Sannheten var at hun var aldri sinna. Det var bare en måte å skule det indre på.

 

En dag glemte hun seg. Hun trakk opp ermene på genseren fordi at det ble varmt i klasserommet. Venninna så armen hennes. Spurte hva det er hun har drevet med i det siste. Snakket ikke noe mer om det den dagen. Hun gikk hjem og skjærte en rad til. Straffet seg selv for sin egen dumhet. Hvordan kunne hun glemme det? En dag på msn spurte venninna henne rett ut. ”Du sa du falt, men man får ikke sånne rette kutt av å falle. Hvorfor skjærer du deg på armen? Jeg er ikke dum.” ”Vil ikke snakke om det” var svaret hun fikk. ”Ah, du MÅ! Ikke vær så jævli tragisk da.”

 

Tiden gikk og hun pratet ikke om det. Endelig hadde det begynt å synes på vekta hennes også. Hun hadde klart å komme seg ned til 50. Men speilet sa noe helt annet. ”Du må ned minst 5 kilo til! Du ser jo ut som ei feit kjerring fra 70-åra!”

 

Hun fortsatte med treninga og nå spiste hun ikke i det hele tatt. Nettene gikk fortsatt med til skjæring, og å prøve å gråte. Det klarte hun ikke lenger. Det var akkurat som at hun hadde blitt spist opp innvendig. Ingen følelser bortsett fra for den jenta. Som hun ville treffe av hele sitt hjerte. Selv om foreldrene var helt i mot sånt. ”Jah, er det de du skal få hiv smitte fra eller? Jaja. Får vel ikke noe barnebarn fra deg uansett, så stygg som du er. Hvem i all verden skulle ville ha deg til hustru? Nei, det er større sjanse for at oldefar snur seg i grava enn at den dagen kommer.”