Søvnen grep han fortere enn han kunne forestille seg. Den tok han varsomt til seg, holdt han i et fast grep og lot drømmene hans begynne. Selv inne i drømmene var hun hos ham. Selv inne i hodet hans kunne han kjenne den myke huden hennes under fingrene hans. Han kunne enda kjenne det lange, svarte håret hennes kile han over kroppen og se det danse nedover ryggen hennes. Han kunne høre de evig lange hviskene som ga han hennes hjerte. Han kunne kjenne henne klamre seg fast i han, med et ønske om aldri å slippe. Ja, selv i drømme kunne han se for seg den vakre, nakne kroppen hennes.

Han kjente enda suget han hadde hatt i magen. Enda den følelsen han fikk som minnet om en fjær som strykes lett over kroppen. Han hadde kjent henne skjelve under seg. Som om hun frøs. Han kunne enda kjenne den smale tungen hennes på hans, kjenne den smale kroppen trykket lett mot hans kropp og han kunne enda se inn i de skarpe grønne øynene hennes. Stemmen hennes hadde han aldri hørt, for ehver formidling kom ut som en lav hvisken. Jeg elsker deg, hold meg, ta meg. Vær min. Hennes hadde han alltid vært. Alltid.

Og med ett var han på egen hånd. Søvnen hadde forlatt hans side, og nå stod han alene. Fortumlet strakte han hånda opp til øynene for å gni siste rest av den hypnotiske søvnen vekk. Han snudde så hodet til siden for å kikke bort på sin sovende gudinne. Trekkene hennes var fortsatt svært synlig, selv i mørket. Håret lå varsomt stakt ut på puten, øyenen var lukket med en to han aldri hadde sett før og kroppen var vridd inn i dyna. Han strøk henne forsiktig over kinnet og kjente kulden fra huden hennes strømme over på hans fingre, så han sku til å trekke dynen lunere rundt henne da han, med det blotte øye, kunne se at brystet ikke rørte seg. Kulden han kjente ytterst på fingertuppene skjøt lengere inn i kroppen og samlet seg om hjertet. Han stirret rett inn i virkeligheten og forsto realiteten. Hun pustet ikke.