Jeg lå alene hjemme i sengen. Vinden suser ute som en ond demon, mens trærne rasler som et ufyselig monster. Klokken var tolv om natten og foreldrene mine var på fest. De sa at de skulle komme hjem klokken tolv. Men de hadde ikke kommet hjem. Hvor er dere? Det er så skummelt her.

Jeg lå på rommet mitt. Det var ikke så stort. Bare mørkt og lite. Døren til rommet mitt hadde jeg låst, fordi jeg var redd for tyver og spøkelser. Jeg lå bare der under den tykke dynen. I flere timer hadde jeg ligget der. Helt siden mamma og pappa hadde dratt på fest. Og de for ca klokken 10.

På rommet mitt stod bare en liten seng. Det var den jeg lå i. Fordi vi pusset opp på nesten hele rommet og da måtte alle de andre tingene være på loftet.

Det var pappa som jobbet på rommet mitt. Han brukte å si” Det er fryktelig dyrt å pusse opp et rom”. Og det vanskeligste med å pusse opp et rom var å sette på tapetene. Det gikk uansett flere timer. Men problemet til pappa var at han ikke hadde fått levert tapetene til seg enda. De skulle faktisk komme i går kveld. Fra IKEA. Men de var ikke kommet. Så da lurte pappa på når tid de kom.

Okei da. Det stod ikke bare en liten seng på rommet mitt. Det var også et vindu. Et lite vindu. Som nå var dekket av ondskapsfull regn fra himmelen. Plutselig hørte jeg en lyd rett uten for hoveddøren. Det var en tung og dyp lyd. Flere lyder kom det. Mange. Kjempe mange lyder. Det hørtes ut som det var noen som banket på. Dette var skummelt. Tenk om det var en tyv. Eller et monster. Lyden ble heldigvis lavere. Mye lavere. Men man kunne høre den for det. Den kom nå fra bakken og ikke døren. Det var vist noen som gikk. Det var skumle og sakte skritt. Men det verste var at lyden ble høyre nå. Og høyere. Og høyere. Og høyere! Helt til den var rett utenfor veggen til rommet mitt! Jeg ble liv redd. Jeg kastet meg under dynen og ble der. Kroppen var blitt en tam isbit. Den var helt stiv av skrekk. Hva skulle jeg gjøre? Skulle jeg ringe politiet og si at det var et monster utenfor huset mitt? Men de hadde jo aldri trudd med.

Lyden gikk videre. Den kom nærmere. Den skumle lyden kom nærmere vinduet mitt. Jeg kunne høre at den banket på vinduet mitt. Jeg ble Reddere en aldri før. Jeg begynte å skrike. Men ingen kunne høre at jeg skrek. Ikke meg selv en gang. Jeg hadde aldri vært så redd før i hele mitt liv. Tårene bare rant og rant. Dette var skrekkelig. Men jeg måtte se hva det var. Jeg måtte finne ut hva som skulte seg utenfor vinduet.

Jeg snudde meg i sengen. Løftet opp en liten bit av dynen og kikket ut mot vinduet. Vinduet som ikke hadde vært åpnet på over 1 år. Trærne banket hardt mot vinduet. Mens vinden suset videre som et spøkelse på ferd. Men jeg kunne ikke se noen der. Det var liksom bare svart. Svart utenfor vinduet. Men det var ikke det lenge. Øynene mine ble stiv. De hadde aldri sett maken før. Jeg så en hvit skygge som rørte på sei, mens den slapp noe hardt i bakken. Jeg var på nappen til å pisse meg ut. Det var en spøkelse skygge. Fordi spøkelser var hvite. Tyver var vel ikke hvit? Hva var det den gjorde? Hva gjorde skyggen? Skyggen holdt noen lange dingser. Også plutselig slapp den dingsene ned. Og det var da jeg så det verste jeg så hva det var. Den var en hvit skikkelse med hatt. Den stirret på meg. Og stirret. Og stirret. Og stirret. Og stirret. Hva var det den ville? Jeg var redd. Jeg var redd. Ja jeg var redd. Og redd. OSV! Jeg lente meg opptil veggen og trekket dynen til halsen. Skapningen stirret på meg. Det dro seg rein og vind forbi den. Den var skrekkelig. Så ut som et spøkelse. Det var mitt verste mareritt!

Munnen til marerittet ble utvidet. Den ble større. Den ble grusommere. Den ble fryktelig! Og den talte.”Hvooooor eeer Frreeed Heeenriiiiikkkkseennn?” Fred Henriksen? Det er jo pappa? Skal den ta pappa eller? Å nei! Hva skal jeg gjøre? Nå pisset jeg meg nesten ut. Nesten. Nesten. Nesten. Jeg var forvirret. Hva skal den med pappa? Skal den ta han?

Plutselig ble skyggen borte. Den skumle skyggen ble plutselig borte. Den slapp noen til dingser på bakken. Før den gikk. Gikk langt bort. Ja, langt bort.

Det var fryktelig. Veldig fryktelig! Jeg la meg normalt tilbake i sengen og så lettet opp i taket. Men når tid skulle de komme? Når tid skulle mamma og pappa komme? Jeg hørte at døren ble åpnet. Den ble åpnet kjapt. Hvem var det som kom? Hadde skyggen åpnet døren? Dette var ekkelt! Man kunne høre at det ble romstert i gangen. Før lyden kom nærmere. Og nærmere. Og nærmere. Og nærmere. Og nærmere. Og nærmere. Helt til døren til rommet mitt ble banket på! ”Hvem er det?” Ropte jeg. Jeg pustet tungt. Jeg var svett. Og jeg holdt dynen stramt fast i fingrene mine. Og ikke minst jeg var redd!” Halo? Hvem er der?”Ropte jeg en gang til.”Det er pappa. Vi er kommet tilbake”. Svarte det.

Oi. Jeg var utrolig lettet. Jeg trudde det var et spøkelse eller noe sånt. Jeg sprang bort til døren og låste den opp. Utenfor stod pappa og mamma. ”Hvorfor er dere så seine?” Spurte jeg. ”Ene hjulet punkterte så vi måtte ringe Viking å få det reparer”. Svarte mamma.”Så det gikk dessverre litt ekstra dit”. Fortsettet mamma. Dem tok meg ned i gangen får å vise meg den nye mobilen pappa hadde fått på jobben i dag.”Den var fin” Sa jeg. ”Ja jeg vet”. Svarte pappa. ”Gleder meg til rommet blir ferdig” Sier jeg. ”Ja jeg skal fortsette i morgen”. Svarte pappa. ”I Morgen?” sier jeg.”Ja. Vi har jo fått levert tapetene”.”Når tid da?”.”De stod utenfor huset da vi kom hjem”.