Da vi var små var det du som var den rolige og sjenerte jenta, og jeg var den mer gutteaktige jenta. Men jeg var med deg for det. Vi to var med hverandre hver dag, ALLTID... Alt det sprøe vi fant på, kan du huske det? Det kan jeg.

Vi to var bestevenner, samme hva. Ingenting kunne skille oss, trodde vi. Men da tok vi feil. For etter mange år med et sterkt vennskap, så ble ALT forandret. Det begynte vel egentlig og ender seg da vi startet å være med Gitte. Til å begynne med, så var det helt greit for meg at vi tre var med hverandre, men det var før jeg forstod hva som fåre gikk. Vi to synes synd på Gitte fordi hun ikke hadde så mange gode venner å være med, og det var derfor vi startet å være med henne. Vi tre hadde det kjekt hvert minutt, og vi fant på mange kule ting sammen. Men plutselig var ikke jeg god nok for dere lenger, så dere prøvde å unngå meg. Jeg forstod fort hva dere prøvde på, så jeg gjorde alt jeg kunne for å "vinne" dere tilbake. Men uansett hva jeg prøvde, så fikk jeg bare negative kommentarer tilbake.

Dere kritiserte absolutt alt om meg.
- Se hvor tynn jeg er i forhold til deg...

Så jeg tok det personlig og begynte å spise mindre. Vekten min sank, og folk la merke til det. Noen kom bort til meg og spurte om jeg slanket mg, og jeg sa selvfølgelig nei. For jeg slanket meg jo ikke, jeg bare spiste mindre. Tiden gikk, og jeg fikk et vanskeligere og vanskeligere forhold til mat. Jeg sluttet å spise da jeg ikke måtte, og jeg spiste så lite som mulig...

Men dere var fortsatt ikke fornøyde. Dere fortsatte å finne mine feil, mine svake sider. Til styggere dere behandlet meg, ble dere mer populære. Dere som hadde vært noen forvirret og sjenerte jenter, satt nå med hele makta. Dere brydde dere ikke om folks følelser, inkludert mine. Selv om jeg ikke fortalte dere at jeg ble lei meg da dere holdt på slik, så tok jeg det likevel personlig. Det burde til og med dere skjønne. Selv om dere ikke eier følelser så er det likevel andre som gjør det.

Dere gikk rundt å spredde falske rykter om meg, løy meg rett oppi tryne. Hvordan tror dere det føltes? Hadde jeg gjort det med en av dere, så hadde dere fått ALLE mot meg. Men jeg er ikke slik som dere, jeg prøver å ordne opp i problemene mine selv. I stedet for å blande andre inn. Det er ikke kjekt da alle snakker dritt om deg. Sier ting som ikke er sanne!!

Men jeg hater dere ikke, jeg synes synd på dere. Tenk å være slik, ofrer alt for å bli populære. Dere ble populære på andre sin bekostning.

Hvis du får høre negative ting om deg selv hele veien, så begynner du til slutt å tro på det. Tenker at det er sant det de sier. At du virkelig er stygg, feit, evneveik, og alt det der. For hvorfor gidder noen å si noe slik vist det ikke er sant??

Jeg har faktisk vurdert å gjøre slutt på alt. Svelge tabletter, skjære over pulsåra, hoppe ut for et stup, eller noe lignende. Men da går tankene til familien og vennene mine, som virkelig bryr seg om meg. Vist jeg ikke hadde hatt en familie og venner som bryr seg, så hadde jeg nokk ligget på ett eller annet sykehus, med alvorlige spiseforstyrrelser, eller i verste fall ikke levd lenger. Jeg sliter fortsatt med mat, men det bedrer seg etter hvert.

Hvis jeg hadde tatt selvmord så hadde dere vunnet, og det er noe av det siste jeg vil. Jeg gir meg ikke så lett, så jeg skal fortsette å kjempe helt til siste slutt...

Selv om alt dette ikke vises utenpå, så har det likevel laget STORE arr inni meg. Men det er det ingen som legger merke til, for så dypt åpner jeg meg vanligvis ikke for noen. På grunn av at jeg har fått vanskeligheter med å stole på folk, i fare for å bli sviktet igjen. For jeg tror ikke jeg orker å gå i gjennom dette en gang til...

Folk sier at vi vokste fra hverandre, men vi 3 vet at det ikke er sant. For det var ikke det som skjedde...