Jeg hater de rosa veggene på toalettet på denne dritt plassen! Når jeg tenker meg om er det faktisk mer jeg misliker også. De smale gangene, med kunst, plukket ut av en som ikke har peiling på den slags. Hviskingen når stakkaren som er stedets virus infeksjon skritter forbi. Blikkene. Den plutselige stillheten. Og særlig de falske minene de setter opp.

Jeg gjør meg langsomt ferdig. Ikke noe hast. Lenge står jeg foran speilet mens jeg vasker hendene med en såpe som minner meg om tannlegen. Prøver å se hva det er alle andre ser som er så avskylig. Øynene? Nei… De er da helt normale. Leppene? Tvilsomt. Irritert slår jeg hånden flatt mot den reflekterene overflaten. Snart må jeg ut til hviskingen, blikkene, stillheten og de falske minene. Snart, men ikke enda.

Jeg går rett i ryggen. Luter jeg meg vil all usikkerheten min avsløres. Jeg løfter hånlig et øyenbryn mot fire-fem jenter som plutselig blir så stille at det begynner å suse i ørene mine. I det samme jeg runder hjørnet for å gå opp trappene hører jeg den opphissede viningen som de kaller stemmene sine, blusse opp igjen. For hvert skritt jeg tar opp byggets linoleums belagte trapper tramper jeg hardt. Hardt nok til at det forstyrrer stillheten i hodet mitt. Det er tomt for tanker, for jeg orker ikke dvele med tingene som skjer rundt meg. Jeg er tom.

Han ser på meg som alle de andre ser på avskummet, virus infeksjonen. Sukker litt, skifter stilling i stolen. Jeg sitter urørlig. Teller sekundene inni meg. Snart ferdig. Om litt. Han sier han er urolig for meg, at han ønsker å hjelpe, bare jeg kunne åpne meg litt. Øynene forteller noe annet. Han har gitt opp. Gitt opp dette avskummet, akkurat som jeg har gitt opp alt annet.

Jeg prøver å snakke til ansiktene med de sarkastiske miner, er faktisk god til å fortelle, bare ikke om de rette tingene. Det viktige er ikke å komme med argumenter for verdens mørke, viktigere er det med festen forrige helg, festen neste helg, og den forferdelige helga deretter uten noen planer! Så snart jeg tier, er jeg ute av spillet, tapt, finito! Slik er det og vil være, om bare jeg kunne forsvinne!

Omsider er det slutt for dagen. Lufta slår mot meg, vinden uler et løfte om frihet. I hvert fall til over helga. Taktfast går jeg mot trikkeholdeplassen. Vet alle blikkene som venter meg også her. Fremmede tror de ser meg. Ser hvem jeg er. Har en mening om hvordan jeg bør og vil oppføre meg. Hva vet vel de? Men samtidig lurer jeg; hva vet vel jeg?

De får meg til å mure meg inne. Med rosa vegger på innsiden. De har mistet sjansen til å virkelig å få se meg. Det har snart også jeg.