(PS: http://wepublish.blogg.no)

 

”Hvordan går det med Malin for tiden da?” kommer det fra gjenglederen Nina i en spydig stemme. En i gjengen hennes, ikke vet jeg hva hun heter, bestemmer seg for å gjøre spørsmålet dobbelt; ”Ja, hvordan går det egentlig med henne?” For hvert ord som blåser ut av munnen på dem, kjenner jeg meg mer og mer stiv av skrekk. Hva skal jeg svare? Har de skjønt det? ”Nei, altså..” begynner jeg mens jeg tenker så det knaker for å prøve å finne ut hva jeg skal si videre. Mer rekker jeg ikke å si før Nina slenger ut enda et par setninger; ”Ja, nå lurer vi fælt. Hvordan har det blonde, lange håret og de fantastiske klærne det? De har det vel greit der de henger på den perfekte venninnen din som aldri sier eller gjør noe upassende. Eller hva sier dere, jenter?” Et høyt og langt ”MHM” kan høres fra alle i kor. Ja, de har skjønt det. De har garantert skjønt det.

 

Jeg heter Karianne forresten. Jeg er gul i håret (som en del andre femtenåringer som prøver seg på bleking) og på høyde med en krakk. Mer om meg trenger dere ikke vite.

 

Det var i juni, da ferien akkurat hadde begynt. Jeg satt alene på rommet mitt, foran PC-en, på direktemeldingsprogrammet MSN. Av fire hundre kontakter var det cirka tretti pålogget. Så klart, det var jo sommer. Alle var ute med vennene sine, og de som var pålogget på MSN kunne jeg lese at var sammen med venner. ”Mia, Ingrid, Karen og Andreas har logget på.” Dette ville si at de var med hverandre. Hvem satt pålogget på MSN, mutters alene, på selveste sommerdagen? Jo, det skal jeg fortelle. Jeg gjorde det. Jeg satt pålogget på MSN, mutters alene, på selveste sommerdagen. Jeg kan bare huske ensomheten og ønsket om at noen skulle ringe meg og invitere meg med ut. Men det skjedde aldri. Det var etter en lang stund med venting at jeg bestemte meg for å gjøre noe som skulle gi meg mye glede og enda mer sorg. Jeg skrev i MSN-navnet mitt: ”Karianne og Malin”. En liten, hvit løgn.

 

Plutselig skjedde det. Øynene mine ble store som fotballer, munnen min åpnet seg og det var ikke mulig å lukke den, hodet sank en halv meter ned og jeg følte meg nærmest sjokkskadet. Kunne dette være sant? Det jeg hadde ventet så inderlig lenge på - hadde det endelig skjedd? Drømte jeg? Spørsmålene svømte rundt i hjernen min mens jeg leste på skjermen; ”Hei!” Gleden spredde seg rundt i kroppen som den aldri før hadde gjort, og jeg fyltes med adrenalin, så sterkt at jeg dunket hodet ned i pulten av opprømthet og spenning. ”Hrei” svarte jeg. ”Oi, jeg mebner hei”. Skjelvingen gjorde det umulig å stave riktig. Vi snakket litt frem og tilbake før jeg fikk et spørsmål som gjorde fingrene mine om til stål – ”Hvem er Malin?”.

 

Jeg fargeforsterket løgnen min og spilte videre. Beskrev Malin nøyaktig slik jeg så henne, og fikk henne til å høres vidunderlig ut. Hun var jo vidunderlig. Hun var høy, trent og med blondt, langt og flagrende hår. Klærne hennes var designet til akkurat hennes kropp, og hun hadde de mest nydelige skoene noen sinne. Ansiktet var flott formet, med trekk man ikke kunne se andre steder enn på tegninger. Hun var perfekt. Synd at hun ikke eksisterte.

 

De neste ukene var plutselig ”alle” interesserte i å snakke med meg. Om meg og mitt, men også om Malin. Skulle jeg avsløre meg eller fortsette å spille på Malin-spillet og få oppmerksomheten jeg ville ha? Jeg veide arket med fordeler og arket med bakdeler. Det var ett gram flere fordeler, og dette hadde en betydning; Game on.

 

Å snakke om Malin begynte å bli et kjedelig emne, og jeg startet heller å fortelle om alt det fantastiske vi opplevde sammen. Den årlige sydenturen vår, skiturene hver helg om vinteren, festingen hver helg og badingen hver sommer. Det var ikke måte på hvor mye vi hadde opplevd sammen, og hvor gode venner vi var. Vi var salt og pepper, vi var julebrus og pepperkaker og vi var dyne og pute; vi hørte sammen. Jeg fikk stadig forespørsler om bilder, men Malin hadde ikke fått seg Facebook og PC-en hennes var til reparasjon.

 

Flere måneder var gått, det nærmet seg jul. Malin-spillet gikk fortsatt bra, og det ga meg det jeg alltid hadde ønsket - venner. Trodde jeg. Jeg ble invitert ut hver helg. En og annen gang kunne jeg ikke være med, fordi jeg måtte gjøre lekser. Men for de nye vennene mine, skulle jeg ikke gjøre noen som helst lekser – jeg skulle til Malin.

 

Jeg kjente vibrasjon i bukselommen min og tok opp mobilen. ”Hei! Kan ikke vi få møte Malin?”. Om jeg hadde et eneste medfødt talent, måtte det være å komme opp med unnskyldninger. Men selv jeg gikk tom etter hvert, og det begynte å bli vanskelig å opprettholde tilliten blant gjengen.

 

Nå er det mandag morgen og jeg går til skolen. Foran meg står gjengen jeg nå er en del av. De stopper for å vente, men jeg har ingen god følelse. Kulden fra de iskalde blikkene som møter meg, får meg til å fryse på alle måter. ”Du, Karianne?” roper en jente i gjengen. ”Hvordan går det med Malin for tiden da?” kommer det fra gjenglederen Nina i en spydig stemme. En i gjengen hennes, ikke vet jeg hva hun heter, bestemmer seg for å gjøre spørsmålet dobbelt; ”Ja, hvordan går det egentlig med henne?” For hvert ord som blåser ut av munnen på dem, kjenner jeg meg mer og mer stiv av skrekk. Hva skal jeg svare? Har de skjønt det? ”Nei, altså..” begynner jeg mens jeg tenker så det knaker for å prøve å finne ut hva jeg skal si videre. Mer rekker jeg ikke å si før Nina slenger ut enda et par setninger; ”Ja, nå lurer vi fælt. Hvordan har det blonde, lange håret og de fantastiske klærne det? De har det vel greit der de henger på den perfekte venninnen din som aldri sier eller gjør noe upassende. Eller hva sier dere, jenter?” Et høyt og langt ”MHM” kan høres fra alle i kor. Ja, de har skjønt det. De har garantert skjønt det.

 

Hva er det jeg har jeg rotet meg opp i? Hodet mitt begynner å dunke, jeg merker at jeg faller i bakken, og det går i dette brøkdels sekund opp for meg at denne hvite løgnen ikke lenger er hvit.